Fusjonen av hovedstadens offentlige sykehus til ett sykehus, Oslo universitetssykehus (OUS), var i 2009 forutsatt å være selvfinansierende. 10 år senere har fusjonen fått en kostnadsramme på over 50 milliarder kroner og er blitt det største enkeltprosjekt noensinne på Fastlands-Norge. I Spillet om Ullevål sykehus gis denne utrolige historien en kritisk belysning. OUS-striden er en illustrasjon på en helsetjeneste som i økende grad er blitt underlagt byråkratisk styring. Byråkratene handler ikke mot politikernes vilje, for politikerne har på dette feltet ikke noen betydningsfull egenvilje. De er snarere blitt en slags saksbehandlere for politikkutformende helsebyråkrater, som er blitt fanget av prestisjen i sine egne vyer. Bokens undertittel et doldisbyråkratisk lærestykke henspiller på at OUS-fusjonen er drevet frem av et helsebyråkratisk miljø med liten sans for det åpne ordskifte. Det var lenge forunderlig lite offentlighet omkring dette gigantprosjektet. Men i 2019 har det gått opp for både den ene og den andre at OUS-ledelsen foreslo at Ullevål sykehus, landets største og fremste akuttsykehus, skulle nedlegges. Den offentlige debatten har nærmest eksplodert. Sakens alvor illustreres ved at sykehusets helsefaglige personale med legene i spissen massivt har advart mot nedleggelsen.
«Ap mistet mange velgere fordi de gikk sammen med Høyre om å legge ned Ullevål sykehus. En politisk katastrofe!» Rune Gerhardsen, tidligere byrådsleder for Ap i Oslo, i en kommentar til partiets kraftige tilbakegang ved kommunevalget 2019.
