Lidenskapen som koster

Eva J. Stensruds Skyggeadvokaten har fått stor oppmerksomhet før den lanseres. Den handler først og fremst om svik og å miste det mest dyrebare du har, sier forfatteren.

Å kalle Eva J. Stensrud for en debutant er egentlig en fornærmelse. De som har lest henne før, vet at hun har en 17 år lang glitrende karriere bak seg som serieforfatter. I godt voksen alder er hun i gang med karriere nummer to, og Skyggeadvokaten har fått stor oppmerksomhet før den er ute blant leserne.

– Det er en tid for alt. Jeg var lærer på Nesodden videregående i 15 år, skrev serieromaner i 17 år, men nå er det krim som gjelder, sier Eva, som også har flyttet «hjem» til Hamar i løpet av de siste årene. Og det er ikke et hvilket som helst tema hun tar tak i i sin første krimroman. Vi møter sterke kvinner som opplever hva svik kan bety, og hvilken pris du kan risikere å betale for kjærligheten.

Karakterer som tar risiko

– Det er viktig for meg å skrive om noe som gir meg, og forhåpentligvis også leserne mine, en tilleggs-gevinst. Med det mener jeg karakterer som er noe mer enn bare seg sjøl. Ofte tar slike karakterer risiko, det er det som skjer i «Skyggeadvokaten». De må betale for lidenskapen, enten det gjelder jobb eller kjærlighet. De kvinnene vi møter i Iran er gode eksempler på dette når de setter saken de kjemper for foran seg selv, sier Stensrud.

– Jeg var egentlig i gang med et annet manus da jeg gikk på Krimforfatterskolen til Cappelen Damm for sju år siden. Så leste jeg en artikkel om iranske forskere som ikke får jobb i Norge og litt informasjon om Skyggeadvokatordningen, og plutselig åpenbarte selve hoved-intrigen seg. Fantasien begynte å spinne, og jeg skjønte at jeg var i gang med et manus som betyr noe mer enn bare å sette sammen plott og karakterer til en ganske god fortelling, smiler Stensrud.

Dro til Iran

Forfatteren har vært smart, og brukt steder hun kan noe om. Nesodden, der hun selv har bodd i mange år, og østsiden av Mjøsa, der hun har vokst opp. Hun har besøkt Iran, og falt pladask for skjønnheten, gjestfriheten, åpenheten, og alt landet har å by på. Research av den politiske historien til Iran, selvsagt, og hun har i tillegg brukt nære kilder med relevant faktakunnskap. Hun har også «byttelest» manus med en testleser med den bakgrunnen hun var på jakt etter.

– Underveis i skriveprosessen liker jeg å få innspill. Når temaet er hva svik kan gjøre med et menneske, eller hvordan utroskap kan være en drivkraft og hvordan iransk etterretning bruker det for alt det er verdt, må det jeg skriver tåle andres vurdering underveis. Svik kan motivere folk til galskap, men hvilke mekanismer er det egentlig vi snakker om? Og hva med redselen for å ta inn folk fra land som kan være en trussel for Norge? Jeg prøver å kaste lys over disse spørsmålene i Skyggeadvokaten, sier Stensrud.

God kontroll på karakterene

Hun elsker å skrive og lage fortellinger, har lett for det, hun vet at ordene kommer bare hun jobber hardt nok med saken. Når det gjelder å holde orden på alle karakterene, har hun øvd mye, som hun selv sier. Men fritiden består også av litt trening, maling på hobbybasis og steppedans. Hun er for tiden i full jobb i tillegg til skrivingen, men når middagen er unnagjort, koser hun seg med lange, givende skriveøkter.

– Å lese andre forfattere inspirerer meg også. Måten Torkil Damhaug og Karin Fossum graver seg inn i karakterenes psykologiske trekk på gir meg en merverdi, og så er Elisabeth George en favoritt. Men når jeg er i mitt eget manus, handler alt om karakterene mine, utfordringene de utsettes for, lidenskap og svik, det skjøre livet, rett og slett alt de må gå gjennom på godt og vondt, sier Eva J. Stensrud. 

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

– Jeg elsker deg, sa han igjen. Strøk en finger over kinnet hennes, lente seg frem og kysset henne. Leppene hans var varme, berøringen øm. Hun gjengjeldte kysset, kjente hvordan den velkjente magien bredte seg i kroppen. Han sukket, kysset ble dypere, mer lidenskapelig, det drev frykten bort, fikk den til å fremstå som latterlig. Hun fikk tårer i øynene av lettelse og trakk ham nærmere. Nei, han ville ikke forlate henne. Ikke så lenge han følte det slik. Hun måtte bare sørge for at han fortsatte å gjøre det.

– Har du hørt fra politiet angående Anna? spurte hun, etter de hadde elsket på ny og omsider fått igjen pusten. – Har de kommet videre med saken?
Elias ristet på hodet. – Ikke den siste uken. Det betyr vel at de ikke har funnet noe nytt.
– Det er forferdelig trist, Elias.
Maria tenkte på familien hans, på måten de hadde dødd på. Han hadde fortalt henne den grusomme historien tidligere, men ikke gått i detaljer, slik som Gulbahar hadde gjort. Han hadde ikke sagt et ord om lille Ali.
Hun tok en avgjørelse: – Jeg var på besøk hos adoptivforeldrene dine i går.
Øyebrynene hans føk i været. – Hos Gulba og Hans? Hvorfor det?
– I forbindelse med en sak jeg har overtatt. Hun la seg over på siden, smilte skjevt, lot fingrene leke med det mørke, krusete håret på brystet hans. – For første gang på flere år har jeg faktisk fått en spennende sak i fanget. Kryss i taket.
– Ja vel? Ikke flere asylanter? Han blunket til henne.
– Jeg slipper vel ikke unna dem i lengden, antar jeg. Men jeg plukker gladelig opp smulene den store Storbraute slenger til meg. Du kjenner til Shaadi Amadi? Den iranske forskeren som blir nektet oppholdstillatelse? Amadi har sagt opp Olav Lid og bedt om å få meg. Jeg trenger kanskje litt hjelp fra deg i den forbindelse.
Elias svarte ikke med det samme, og Maria stirret på ansiktet hans. Var han blitt blek?

Til toppen