Fra handelsskip til hangarskip og ubåter.

HOVEDBOKEN PRESENTERT AV PER ERIK OLSEN

Fra tidenes morgen
Hav og krig har gjennom årtusener vært uløselig knyttet til hverandre. Første gang det er registrert militær aktivitet med skip er tilbake til år 2450 f.Kr, da egypterne – under farao Thutmose 3. landsatte tropper i det som i dag er Libanon og Palestina/Israel. Målet var erobring og å nedkjempe en fiende. Skipene var antagelig av mer sivil art – som i utgangspunktet ikke var ment som krigsskip – men tilpasset erobringstoktets behov. I århundrene som kom ble det mer og mer vanlig å frakte tropper med skip. Fra Nildeltaet og ut i Middelhavet kunne egypterne forflytte seg raskt og uten hindringer mot sine fiender – eller erobringsmål. Da andre statsmakter så mulighetene skipene ga, satte dette fart i utviklingen av skip som var spesialbygde for disse krigerske oppgavene. Det skulle ennå gå lang tid før de første sjøslagene fant sted. Rundt 1000 år senere begynte skipene å møtes i sjøen for å forsøke å nedkjempe hverandre. Dette ble til å begynne med kun en forflytning av selve landslagene ut på skip. Pil og bue, spyd og slynger var fremdeles de viktigste våpnene. Skipene støtte sammen, og soldatene utkjempet slagene på skipene i stedet for på land.
Etter hvert ble skipene så spesialiserte at de i seg selv var krigsmaskiner. Soldatene ble færre og våpnene om bord på skipene større. Både katapulter, gigantiske pil og buer og vedderbauger – til å ramme (kjøre inn i siden) med – ble brukt for å nedkjempe fiendes skip. Årer var skipenes viktigste fremdriftsmotorer i kamp – seilene ble brukt i transportetappene. Skipene som ble brukte fra 1200 f.Kr til etter romertiden var i all hovedsak galeier av ulike typer.
Utviklingen av disse tidlige skipene sto relativt stille gjennom antikken og frem til etter Romertiden. I Middelhavet var det de bysantinske dromundene som sto for den første store endringen – først på 900 tallet e. Kr.

Utviklingen setter fart
Behovet for å bygge større skip meldte seg stadig. De nasjonene som nå bygget seg opp, var spesielt England, Frankrike, Nederland, Spania og Portugal. De hadde store flåter med havgående krigsskip. Disse nasjonene ble også de naturlige kolonimaktene. Gallionene ble avløst av de enda større linjeskipene. På 1700- og 1800-tallet ble utviklingen av krigsmariner sett på som en nødvendighet for alle nasjoner med stormaktsambisjoner. På midten av 1800 tallet ble alle marinefartøyer bygget med dampmaskiner. Stålplater ble utviklet og både størrelse og tyngde vokste dramatisk. Dette gjorde naturlig nok også kanonene og skytset som sto i skipene. Panserbrytende granater ble utviklet. Rekkefølgen var enkel. Når den ene hadde utviklet en god beskyttelse mot granatene til fienden – måtte granatene utvikles videre. Ergo fikk vi et kappløp mellom pansring og bestykning. Kanonene vokste, og det gjorde skipene også.  At skipene ble større, økte også beskyttelsesbehovet. Derfor dukket de mindre krigsskipene opp. Det vi i dag kjenner som torpedobåter, kom for fullt. Bestykket med mindre kanoner og torpedoer skulle disse beskytte de store skipene i flåten.

En ny æra
Britenes HMS Dreadnought ble sjøsatt i 1906 og var datidens mest moderne og kraftigste krigsskip. Skipet var så banebrytende at alle skip som ble bygget før dette ble kalt pre. Dreadnoughts. Bestykning, armering og fart var av en helt ny klasse. Det tok naturlig nok ikke lang tid før de andre sjømaktene som Tyskland, USA og Frankrike fulgte etter med tilsvarende skip.
Første verdenskrig ble krigen da de store kolossene av stål og kanoner braket sammen i blodige og kostbare sjøslag. Spesielt godt kjenner vi til slaget i Helgoland-bukta 28. august 1914 og Jyllandslaget 31. mai og 1. juni 1916. To store armadaer fra britisk og tysk side møttes for å utkjempe sjøslag vi aldri har sett verken før eller siden.  I Oslofjordområdet opplevde vi å fiske opp døde engelskmenn og tyskere gjennom hele sommeren 1916.
Samtidig med at de store slagskipene begynte å komme på banen, gjorde også de små skipene som kunne bevege seg under vann sitt inntog for fullt. U-båtene forandret hele situasjonen på slagmarkene på sjøen. Som ut av intet kunne en torpedo fra en ubåt ramme – selv de største skipene – med dødelig virkning. I tillegg kunne disse små båtene sperre handelstrafikken fra et kontinent til et annet – noe England fikk smertelig føle på kroppen. De tyske ubåtene stanset skremmende mye av forsyningene som kom sjøveien fra USA under første verdenskrig.
I mellomkrigstiden ble det forsøkt å legge bånd på utviklingen av krigsskipene. Til en viss grad kan en si at dette lyktes, men da Hitler kom til makten i 1933, ble hele begrensingsforsøket lagt til side. Stormaktene satte i gang det største utviklingsprogrammet på krigsskip verden noen gang har sett. Større, raskere, kraftigere skyts, tykkere panser og mer modere utrustning – som radar, ASDIC, kanonrettesystemer kom på plass i skipene. Ingenting så ut til å kunne stoppe disse monstrene.
Atter en gang gikk utviklingen sin gang og midler for å bekjempe måtte komme – og svaret var fly! Små stupbombefly som kunne ta av fra hangarskip, ble satt inn mot stålmonstrene. Det første skipet som ble senket av stupbombere, var faktiske den tyske krysseren Königsberg – på Bergen havn den 10. april 1940. I desember 1941 ble de to britiske skipene HMS Prince of Wales og HMS Repulse senket av japanske fly. Brått så det ut til at slagskipenes æra var forbi. Inn på arenaen kom hangarskipene og ikke minst ubåtene. Ubåtene gjorde igjen livet vanskelig for de hardt prøvede engelskmennene under andre verdenskrig. De norske og allierte skipene seilte gjennom opprørt hav og tyske ulveflokker for å komme dem til unnsetning.
I moderne krigføring har derfor slagskipene måttet vike for de mindre og mer slagkraftige våpnene. Atomubåter og jagerfly som har hangarskip som base, utgjør nå de største truslene på havet. De krigsmaktene som besitter disse våpnene, hersker også over havet.
Med denne 3000 årige utviklingen som bakteppe tar R.G. Grant oss med på en reise igjennom utviklingen av skip som krigsmaskiner og gjennom de viktigste sjøslagene fra 1200-tallet og frem til i dag. Vi får et innblikk i skipene, mennene som kjempet, utstyret de brukte, taktikken de valgte og resultatet de endte opp med. Du kan nesten kjenne lukten av sjø og krutt når du leser beretningen om slaget ved Trafalgar – der lord Nelson slår den spansk/franske flåten i 1805, eller kjenne dønningene slå i båten når vikingene reiser på tokt for over 1000 år siden. Fantastisk!

Boken er et imponerende oppslagsverk for alle som har interesse for historie. Ikke bare den militære historien – men også den allmenne. Disse slagene som våre sjøfolk utkjempet på havet formet vår tid og fremtid. Hundrevis av bilder, kart, illustrasjoner og tegninger gjør dette til et praktverk over 3000 års sjøkrigshistorie. Jeg – som militærhistoriker – blir glad når noen påtar seg den kjempeoppgaven det er å gjøre slike verk tilgjengelige for nordmenn flest. Dere i Historieklubben kan virkelig glede dere til denne boken.

Per Erik Olsen, historiker og redaktør for magasinet Militærhistorie