«Er du virkelig sikker på at jeg ikke skal betale noe for å bo her?» mumlet Ella og skar opp egget for å legge det på rugbrødskiven.
«Nei! Det har jeg jo sagt. Bruk heller pengene dine på opplevelser. Museer, teater …»
«Ja ...» Ella nølte. «Jeg må kanskje spare penger … tenke fremover i tid. Du vet, på hva jeg skal gjøre når arbeidet er ferdig. Og ... hva jeg skal gjøre om Lucas ikke skriver.»
Frieda så opp fra avisen sin. «Ella, da. Det kommer nok snart et brev.»
«Jeg vet at post som krysser landegrenser kan være treg, men … hva om han har gitt opp?»
«Sånn må du ikke tenke før du faktisk har hørt fra ham.»
Ella senket blikket. «Kanskje ikke.»
«Men det er uansett fint å tenke på hva du ønsker å få ut av livet, uavhengig av hva slags ekteskap du eventuelt inngår.»
«Ja, det er det jeg mener,» sa Ella langsomt. «Jeg vet at jeg ønsker å finne far, og jeg vet hvilke mennesker jeg ønsker å ha rundt meg, men ... jeg vet ikke hva jeg vil gjøre utover det.»
«Vel, du er nok litt for rotete til medisinstudiet,» sa Frieda med et lite smil. «Men du har tydeligvis et godt øre for språk. Det er ikke alle som ville snakket tysk så godt etter et halvt år. Du skriver og leser godt, og har det med å oppsøke mysterier, til og med løse dem!»
Ella lo. «Takk. Men hva kan det brukes til?»
«Hva med å skrive reportasjer for avisene?»
Ella så forvirret tilbake på Frieda. «Skrive for avisene?»
«Ja, eller magasiner.» Frieda studerte henne over kanten av avisen. «Det er noe Nellie Bly-aktig over historien om hvordan du avslørte Johannes von Tillisch.»
«Nellie Bly?»
«Å, kjære deg! Har du ikke hørt om Nellie Bly? Nei, det må vi få rettet opp i kveld, jeg skal finne frem noen av sakene hennes jeg har liggende. Hun er en berømt amerikansk oppdager og journalist, og hun var bare noen få år eldre enn deg da hun begynte å skrive for avisene … men, hva er dette, da?»
Ella fulgte blikket til Frieda, til en konvolutt som var glidd ut fra mellom avissidene.
«Å, jeg må ha oversett den,» sa Ella og holdt pusten.
Frieda kikket på henne. «Det er til deg, men ikke fra Kristiania.»
«Å,» sa Ella og kjente håpet fordufte.
«Det ser ut til å være levert fra noen i Berlin.»
Ella plukket det opp fra bordet og kjente ormene vri seg i magen.
Representant for familie i Eppingen er på vei til Berlin for å hente Dem.
Kunne de ikke bare spurt henne om hun ville hentes, i stedet for å bare sende noen? Det ville være langt mer uhøflig å takke nei til noen som tok seg bryet med å kjøpe en togbillett. Hva om hun ikke fikk lov til å takke nei? Vel, von Eppingen kunne ikke kidnappe henne heller … eller kunne de? Ella visste ikke lenger hva hun kunne forvente.
Til toppen