| Forfatter: | Joshilyn Jackson |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2010 |
| Antall sider: | 352 |
| Forlag: | Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | The Girl Who Stopped Swimming |
| Oversatt av: | Frogner, Elsa |
| ISBN/EAN: | 9788204142917 |
| Kategori: | Romaner |
Laurel har et perfekt liv. Men med et lik flytende i svømmebassenget revner glansbildet. Laura trenger hjelp, og hun tilkaller sin fryktløse søster Thalia. Sammen prøver de å løse flokene. Men da rakner Laurels perfekte liv.
«En skikkelig grøsser. Jacksons flytende, energiske roman bygger seg opp til en spennende slutt som fletter sammen fortid og nåtid.»
- Booklist
«En fantastisk historie som bygger seg opp til en spennende og voldsom slutt. En slutt som overrasker, men som er helt perfekt.»
- USA Today
«Jackson kombinerer lett og lekende sørstatenes tradisjon for å fortelle historier med et skarpt blikk for personskildringer og hjerteskjærende omstendigheter.»
- Publishers Weekly
«Anbefalt lesning!»
- New York Post
«Denne romanen om to søstre som finner tilbake til hverandre på grunn av et mystisk dødsfall, er en perle.»
- People Magazine
«Spøkelseshistorie, familiedrama og mordgåte i ett. Jacksons siste roman er en elegant, men vilter prestasjon.»
- Entertainment Weekly
«Av og til dukker det opp en forfatter som følger i fotsporene til de store og gir amerikansk skjønnlitteratur ny energi.»
- Book Page
«Du vil få lyst til å skynde deg til slutten, men ta det med ro og nyt de fremragende beskrivelsene - det blir du belønnet for.»
- Library Journal
«... nydelig balansert mellom det magiske og realistiske.»
- Atlanta Journal Constitution
Vannet tvang Laurel til den samme langsomme, vasstrukne løpingen hun alltid bedrev i drømmene sine. Hun vasset ut til over livet og måtte bøye seg, men holdt ansiktet over vannet. Så strakte hun seg og hogg tak i ankelen på jenta. Hun trakk henne opp og tilbake, og en gjenværende flik av fornuft fortalte henne hvor livløs huden til jenta føltes, hvor iskald og føyelig den kjentes under fingrene.
Bet Clemmens? Laurel hadde ikke gitt seg tid til å sjekke gjesterommet på vei ned, men dette kunne ikke være Bet. For Bet var en høy jente, og håret hennes var mørkerødt med et par centimeter brunt ved røttene.
Husalarmen begynte å gjalle. Laurel nådde trinnene og prøvde å rulle jenta rundt for å få ansiktet hennes opp i luften, men kroppen foldet seg sammen sitedenfor å snu seg. Det var som om jenta trakk opp seg selv, som om hun løftet seg. I et vilt øyeblikk klamret Laurel seg til henne uten å forstå, men så fikk hun se Davids hender. Han sto bak henne på bassengtrinnet, med naken overkropp og dyvåt pyjamasbukse, og han halte jenta opp.
Laurel grep om stangen og slepte seg opp trinnene. Hjertet kjentes fortsatt altfor stort, som om det opptok all plass i brystet og dundret inn mot brystkassen. David la jenta ned på hellene. Nå hadde han det sviende uttrykket i øynene som var så typisk for ham i krise, og bevegelsene var presise og effektive. "Sett i gang med oppliving. Jeg ringer 911."
Laurel slapp seg ned på knærne, med ansiktet vendt mot huset. Hun la hendene om nakken på jenta, trakk henne oppover og bikket hodet tilbake slik at hun skulle få åpne luftveier. Med den andre hånden strøk hun vekk hårtjafser. Hun så et hjerteformet ansikt, oppstoppernese og runde, blå og halvåpne øyne under lyse, rette bryn.
Denne jenta gjenkjente hun. Ja, mer enn det. Det var Molly, og Laurel kjente henne, kjente den høye fnisingen og ganglaget - forte, små skritt og innoverbøyde tær. Så sent som nå i oktober hadde hun tatt minst ti bilder av Molly og Shelby, begge utstaffert med rød leppestift og de fillete miniskjørtene hun hadde sydd til dem. Hun hadde lurt på om dette kom til å bli den siste Halloween da de ønsket å kle seg ut og drive med sine knask-eller-knep. Begge hadde nektet å spolere antrekket med jakker, og med tynne, nakne armer som prikket av gåsehud, hadde løpt av sted, arm i arm. Dette var Mollys ansikt. Dette var Molly Dufresne.
Laurel fikk følelsen av at noe tungt og enormt rullet fort over henne, klemte henne flat og presset ut all luft. Det lå en hinne over Mollys lyse, velkjente øyne. Det Laurel ønsket, var å reise seg og gå inn i huset igjen, og finne et fredelig rom der ingenting av dette var sant. Det kunne ikke være sant, og likevel fortsatte de dyktige hendene hennes å gjøre det nødvendige, som å stikke to fingre ned i den slappe munnen på Molly for å rense den.
Hun bøyde seg og satte munnen for Mollys. Så blåste hun, hardt. Og møtte motstand. Alt hun kunne se, var hellene med sine festlige, innmurte og runde småstein, og bortenfor den en liten del av plenen, og David som barføtt løp mot huset
Idet hun satte seg opp, ropte hun etter ham. "David? Hvor er Shelby? Du må finne Shelby."
