Oppunder Løvstakken er en fortelling om barndom i 1930-årene i Solheims-viken, i Sivles gate på Kronstad og i Hordagaten. Men det er ikke en selvbiografi i vanlig forstand. Forfatteren bruker sin egen familie og sine egne oppvekstår som historiske eksempler i et større perspektiv: et bidrag til Bergens sosialhistorie. Solheimsgaten ble til i annen halvdel av 1800-tallet, med Bergens -Mekaniske Verksted på den ene siden og tettpakkete arbeiderboliger på den andre. Mesteparten av bebyggelsen oppover Fjøsangerveien, og gatene oppover mot Løvstakken, kom til i årene etter første verdenskrig, da Bergens ekspanderte sørover. Etter den store brannen i 1916 var det nødvendig å forsere boligbyggingen i disse strøkene, og heldigvis hadde byen et planleggingskontor som gjorde disse nye gatene til "grønne" bydeler, med luft og lys og hager og små parkanlegg mellom husene. Forfatteren fletter sin egen historie inn i det historiske stoffet, gjør greie for den kommunale boligbyggingen og forteller om leiligheter utstyrt med noe så nytt og flott som baderom, om en skolevei forbi en smie der hester ble skodd, opp til Ny Krohnborg skole som da den ble -bygget i 1924 var Nordens største og absolutt Bergens flotteste, med flere naturfagsrom og med svømmebasseng, det eneste i byen. Med et rikt historisk billedstoff blir Oppunder Løvstakken det første større bidrag til denne delen av Bergens historie.
