Opp Oridongo (Innbundet)
Forfatter:
| Forfatter: | Ingvar Ambjørnsen |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2009 |
| Antall sider: | 272 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| ISBN/EAN: | 9788202308001 |
| Kategori: | Romaner |
Omtale Opp Oridongo
En helt spesiell og vakker kjærlighetshistorie
Til en liten øy på Nordvestlandet ankommer en dag en mann med hatt og koffert. Han er rundt femti, har tatt et nytt navn og lagt fortiden bak seg. Han har fått et par brev fra en kvinne på øya, hvor hun inviterer ham til å komme på besøk. Men Ulf Vågsvik har pakket for å bli.
Opp Oridongo er en vakker og urovekkende roman om et lite samfunn som rystes av dramatiske hendelser. Og en helt spesiell kjærlighetshistorie mellom to godt voksne mennesker.
En varm og vakker roman
Er det mulig å leve to forskjellige liv? Først ett med straff og fortvilelse. Og så ett fylt av moden kjærlighet fra den du tar oppvasken sammen med? Ja, sier Ingvar Ambjørnsen. Men først må du komme deg opp Oridongo. Helst på enmannslugar.
Ulf Vågsvik har sonet sin dom, og vært avsondret fra hverdagen i mange år. Han er en skadet person, og har blitt pisket gjennom barndommens gater, fotballbaner, skoleklasser og andre offentlige pinsler. Han har hatt mistanker overfor alle, stengt verden ute, og vært sta som et esel. Så legger han ut på den lange veien opp den mørke floden, Oridongo. Da invitasjonen fra Berit på Vaksøy kommer, er det muligheten han har ventet på. Hun har hatt slag, og trenger omsorg og nærhet. Han selv øyner enden på Oridongo i horisonten.
En sånn som deg …
Opp Oridongo er en varm og vakker roman om kjærlighet. Om en som tenker annerledes, og klarer å rette blikket framover etter å ha gått baklengs halve livet. Berit har mistet sin Magne, og datteren Lily har flyttet hjemmefra. En dag står Ulf i døra med en pappkoffert. Vi aner en dunkel fortid og en malstrøm av et sjelsliv. ”Tenk å få møte en sånn som deg,” sier Berit. En sånn som meg, tenker Ulf. Det var jo akkurat det han helst ikke ville høre i sitt forrige liv. Men nå?
Om å ta grep …
Ambjørnsen har denne gangen skrevet en vakker og lyrisk fortelling om å ta grep i sitt eget liv. Ulf har gjort det ved å reise opp Oridongo. Etter mange og lange omveier har han funnet en å ta oppvasken sammen med, mens hurtigruten glir forbi i sundet og Miles Davis tar seg av den vanskelige stillheten. En som både trenger ham og gir ham nytt håp. Men helbredelsen hans er så skjør, så skjør. Fantasi og sjalusi og andre spøkelser innhenter ham og prøver å ødelegge forholdet til Berit og de andre som liksom er normale.
Øyas egen vågsviking …
Sakte, men sikkert kaster Ulf seg ut i livet. Og inn i kjærligheten. Den indre lykken når han mestrer de små ting. Sorgmunter stolthet når han bidrar i lokalsamfunnet. Han uttaler seg om en bro til fastlandet. Om en hollandsk familie som snart skal flytte til Vaksøy. Så kommer klerkene til øya, og ting begynner å skje. Et tragisk dødsfall. En savnet sønn. En mystisk brann. Ulf er sentral i dramaet, og blir øyas egen vågsviking. Han drar nytte av reisen opp Oridongo da det røyner på for lille Tom, som svever i sin egen sfære. Det er så vakkert skildret at du griper deg selv i å tenke at den turen opp Oridongo kan alle og enhver ha godt av å gjennomføre. For hvem kan vel ikke tenke seg et nytt liv?
Av Bernt Roald Nilsen
Det er i det dypt menneskelige, ikke minst i samspillet mellom Ulf og Berit, at Ambjørnsens bok virkelig griper sin leserTone Velldal, VG
Andre utgaver
| Opp Oridongo | |||
| Bokmål | Lydbok-CD | 2009 | |
| Opp Oridongo | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2010 | |
| Opp Oridongo | |||
| Bokmål | Heftet | 2010 | |
| Opp Oridongo | |||
| Bokmål | Ebok | 2010 | |
Flere bøker av Ingvar Ambjørnsen:
Utdrag
Så sitter vi nede i halvmørket og hører på jazz.
Og på tåkeluren ute fra Skarven.
Det er noe dypt melankolsk med den lyden. Som sørgende raut i natten. Om dagen legger jeg nesten ikke merke til den, men om kvelden, når lyden av luren blander seg med for eksempel Miles Davis som blåser i sin lur … Da oppstår det en underlig stemning i stuen. Og jeg tenker at den er verken god eller vond. At den ligger utenpå alt. Utenfor.
En av disse kveldene sier hun: ”At jeg skulle møte en sånn som deg!”
Bare denne setningen, som liksom blir hengende i rommet.
Og jeg merker til min forundring at jeg bare lar den henge.
Hun ser på meg og smiler, med hodet litt på skakke. Som så ofte ellers,
tenker jeg. Men likevel er det noe annet, noe nytt. ”En som deg.”
Det er en ord-kombinasjon jeg til nå ikke har tålt. Det har sine årsaker. Jeg har hørt den så ofte opp gjennom livet, den har alltid vært negativt ladet. En sånn som deg.
Med slike formuleringer har de pisket meg fra barndommens gater og fotballbaner, tvers gjennom grunnskolen, ut og inn av trygdekontorer og andre offentlige hulrom, til slutt opp Oridongo, helt til …
Til her og nå.
Men så tåler jeg det. Så gneldrer jeg ikke et eller annet tilbake, fordi jeg brått blir oppmerksom på denne valøren, denne hårfine svingningen i stemmen hennes, den som varsler om en stor ømhet. For meg. For en som meg.
Jeg spør ikke engang hva hun mener.
Venter.
Nei … Det er vel egentlig ikke det jeg gjør heller … Lukker bare øynene. Hører henne komme over gulvet, og sette seg på skipskisten ved siden av stolen. Ikke på fanget denne gangen, altså. Nei vel. Hånden hennes som stryker over det – (hvis jeg da skal våge å tro henne) – velskapte øret mitt. Konkylien.
”Du bare kom,” sier hun. ”Med den lille, dumme kofferten din. Med pappkoffert til Vaksøy! Du store all verden! Den holdt halvveis fra fergen til Viken.”
”Tja,” sier jeg. ”Hva skulle jeg med den? Jeg hadde jo nådd reisens mål. Så å si. Det er jo bare en halvtime videre med traktor.”
Det humres i stuen.
Finnes det vakrere lyder i verden? Enn den fra en mann og en kvinne som sitter sammen og humrer i skumringen, mens det knitrer i vedovnen?
En ren latter ville ha blitt noe ganske annet. Det er noe med denne lavmælte humringen. Noe intimt og inneforstått.
”Ubedt og freidig,” fortsetter hun, ”Nei, ikke freidig. Det var egentlig helt uskyldig. Det har jeg forstått.”
”Nå, nå … Jeg var vel ikke direkte ubedt. Eller mente du aldri det du skrev?”
”Du får komme oppover på besøk. Det var vel det jeg skrev, tror du ikke? Og så flyttet du inn med seks underbukser, tre par sokker og fire skjorter. Men du la deg på divanen. Du gjorde det. Du var snill og forsiktig gutt.”
Til det siste sier jeg ingen ting.