«Gine Cornelia Pedersen har skrevet et bombekrater av en roman ... Som å lytte til en punkrock-singel ... Pedersens tekst er skrevet i en slags umulig nåtid hvor korte setninger som nesten alle starter med «jeg» raser avsted uten punktum. Ordet «jeg» fungerer som et slags alternativt punktum eller mantra, men setning for setning spenner dette jeg konstant over motstridende følelser eller impulser - det virrer, det fortærer menneskelige relasjoner som i neste bevegelse spyttes voldsomt ut»Susanne Christense, Klassekampen
«Rå fortelling om det å kjempe mot galskap og prøve å bli voksen ... Pedersen viser både mot og språklig sikkerhet. I tillegg fletter hun inn noen humoristiske tråder i alt det tragiske, hvilket gir historien mer å spille på. Det kjennes befriende å lese om gale usympatiske kvinner, som puler, krangler og ruser seg slik som mannlige romankarakterer har hatt for vane å gjøre det i århundrer. Det gir en etterlengtet motvekt mot den ellers så striglede kvinnen i norsk offentlighet»
Erle Marie Sørheim, Dagbladet
«for en øs og trøkk! ... Noen ganger glemmer man som anmelder verkets feil og mangler og lar seg helt oppsluke i en insisterende fortellerstemme. Dette skjer i debutromanen til Gine Cornelia Pedersen, som er et fyrverkeri ute av kontroll: Lysregnet står til alle sider og raketten kan treffe hvor som helst - og gjør det ... Om det starter som et formeksperiment, suges vi raskt inn i stilen og fortellingen, som er den type tog som ikke stopper for noe ... Når det hele er over etter 184 nokså rask leste sider, slipper boken oss, men vi slipper ikke den»
Vidar Kvalshaug, Aftenposten
«en stilsikker og rå racerbil av en roman. Dette er imidlertid ikke en klassisk fortelling om å finne seg selv. Det store behovet for å trenge gjennom alt, forsøke alt, blottlegge alt omkring seg er tekstens driv ... Hovedpersonen sparer ikke på noe, hverken kroppslig eller sjelelig. Hun drar til på alle fronter og kaster seg hodestups ut i alt hun kommer over. Vi synes ikke synd på henne, men hun viser en sårhet og en interessant styrke ... Det er en grunn til forsøket på å bryte ned alle grenser, og kanskje hadde de blitt tydeligere ved et temposkifte innimellom. Når det er sagt, er den beataktige formen svært gjennomført, interessant og velkomponert.»
Mari Nymoen Nilsen, VG
«Cornelia Pedersen debuterer med en eksplosiv roman ... Null er en tidvis morsom roman med galgenhumoristiske innslag. Spesielt i passasjene fra den psykiatriske klinikken er det episoder mellom pasientene som får en til å humre ... Romanen strutter av energi og vilje»
Mari Reinholt Aas, Vårt Land
«en forrykende historie om en kvinnelig jeg-forteller forfatteren beskriver uten noe form for sentimentalitet ... Pedersen hjelper henne ikke. Tvert i mot. Hun lar jeg-personen gi full gass ut i avgrunnen og bidrar heller til at farten økes, framfor å legge ut noen veisperringer underveis. Vrooom ... Du blir dratt inn i skildringer som gir deg kraftfulle bilder for øyet og ulyd på øret ... Du tenker kanskje du har blemma deg ut? Gjort noe ubetenksomt? Noe som også går ut over flere? Dypere kan du ikke synke? Glem det. Gine Cornelia Pedersen kan trøste - idet hun viser deg denne ekte bunnlinja»
Karianne Torgjørnsen, Telemarksavisa
Til toppen
