NORGES KRIGER
Det kom sendebud fra Åre med beskjed om at lege var på vei med brennevin og sag.
Hovedbokspresentasjon av Dan Petter Neegaard
I mine 30 år som historieinteressert avismann har jeg aldri kommet over en setning som har brent seg mer fast i hukommelsen enn denne. Vi var i Jämtland og Härjedalen for å grave i forholdet mellom Norge og Sverige 100 år etter den endelige løsrivelsen.
Sitatet stammer fra vinteren 1719 og Karolinernes katastrofale retrett etter felttoget mot Trondheim. Over 3000 soldater frøs i hjel i en snøstorm under tilbaketoget over grensen, og for mange ble smertefulle amputasjoner en nødvendighet for å overleve.
Karl den 12 var nok en gang på angrepstokt mot Norge, og hadde høsten 1718 sendt general Carl Gustav Armfeldt i spissen for 10 000 mann med kurs for Trondheim. Det skulle få grusomme følger for svenskene, og resulterte i det som sannsynligvis er det største enkelttapet av militært personell for noen nasjon i kamp med Norge. Bakgrunnen for angrepet er noe uklart, men general Armfeldts framrykning i Trøndelag var muligens kun en avledningsmanøver for kongens felttog mot Sørøst- Norge. De svenske soldatene hadde klar instruks om å behandle lokalbefolkningen godt, noe som tydet på at den seierssikre svenskekongen håpet på å kjøpe mat fra trøndere i et område som han seinere regnet med ville bli innlemmet i Sverige. Slik gikk det ikke. Den svenske hæren var dårlig utrustet, og fikk problemer med forsyningslinjene i tillegg til at det var et år med dårlige avlinger og dermed lite mat å få tak i. Moralen sank raskt blant svenskene, og den norske motstanden under kommando av general Vincents Budde var større enn forventet. Da Armfeldt sto utenfor Trondheim men i realiteten hadde gitt opp å ta byen, fikk han melding om at Karl den 12 hadde falt ved Fredriksten festning.
Alle svenske troppene ble beordret hjem over grensen, og for Armfeldts del begynte det som fikk kallenavnet Den Karolinske Dødsmarsjen.
Den korteste veien hjem til Sverige var via Støren, opp Haltdalen og over fjellet fra Tydal. Vinteren så langt hadde vært kald, men med lite snø. På snaufjellet over mot grensen ble de overrasket av en snøstorm de ikke var rustet for å møte. Det var ikke mulig å finne brensel, så de fyrte med geværkolber, sleder og det de måtte komme over av trevirke. Men det var langt fra nok. Soldatene frøs i hjel en etter en, samholdet raknet, og hver mann var overlatt til seg selv. Da marsjen over fjellet startet var det 5800 soldater. Da de kom fram til den knøttlille bygda Handøl på svensk side, var kun 2100 soldater i live, og legene som kom fra Åre med brennevin og sag fikk mer enn nok å gjøre. 600 av de overlevende ble krøplinger for resten av livet …
En norsk skipatrulje som kom over til Handøl da stormen hadde lagt seg, kunne rapportere følgende hjem om Karolinernes iskalde og grusomme skjebne:
”Jeg har vanskelig for å beskrive elendigheten jeg har sett. I hauger på 10, 20, 30 og 40 lå svenskene døde i Remslien 35 kilometer fra Østby i Tydal. De lå i full utrustning med sekken på ryggen hvor man enn så. Sledene sto lastet og med fastspente hester. Både hester og kusker var døde. Kort sagt var hele den svenske hæren utslettet, og jeg våger å påstå at ikke mer enn 500 mann av infanteriet har kommet seg levende ned til Handøl, og til og med mesteparten av rytteriet har gått tapt.”
Dette er en av mange historier fra krigshandlinger i Norge som ikke har fått så stor plass i norske historiebøker, men som nå er omfattende beskrevet i ”Norges kriger”.
I dette unike verket om hva som opp gjennom historien har fått nordmenn til å gå til krig, enten som angripere eller for å forsvare landet, presenterer en rekke av Norges ledende historikere krigshandlinger fra Harald Hårfagre og slaget ved Hafrsfjord fram til vår egen tid og Norges deltagelse i internasjonale fredsbevarende operasjoner. Boken er full av bilder, tegninger, malerier og faktarammer, og innholdet er er imponerende. Med et spenn fra vikingetiden fram til Telemarkbataljonens bidrag i Afghanistan via interne norske kriger, nordiske konflikter, Napoleonskrigene og selvfølgelig de to verdenskrigene, er det skildret nok av begivenheter som har forandret historien kurs.
2. verdenskrig er naturligvis et stort kapittel, og har i tillegg til de store linjene mange små fortellinger som heller ikke er del av pensum. Jeg kan ikke unngå å nevne skildringen av konvoi SC 104 som i oktober 1942 la ut med 48 handelsskip med kurs for Liverpool. Underveis ble de angrepet av tyske ubåter, og 8 skip ble torpedert og gikk ned. Historien om SC 104 gjør sterkt inntrykk, og vitner om
Til toppen