5 kjappe med Dolores Redondo

Hva inspirerte deg til å skrive Nordsiden av hjertet?

Jeg ble først inspirert av den amerikanske seriemorderen John List, som unnslapp rettsforfølgelse i 18 år. Han drepte hele familien sin i 1971, fascinerende profil og sak. Og så, i 2005, fulgte jeg med da orkanen Katrina traff New Orleans. Det var sjokkerende at byen ble overlatt til sin egen skjebne. Folk var uten uten hjelp i mange dager, selv om USA har en stor krisearme som kan settes inn.

Din hovedperson Amaia Salazar er fra Baskerland ved Pyreneene. Hva betyr området for deg?
Dette området representerer alt jeg er og alt jeg elsker. Jeg tenker på nordsiden som den utilgjengelige siden av et fjell, den vanskeligste å klatre, men den mest attraktive, den som gir følelse av triumf å beseire. Jeg liker også å gå inn i de vanskelige tingene; ondskapen, fiendtligheten, det mytiske. Karakterene mine gir seg ikke, kampen er ofte smertefull, men de får helt andre muligheter, enn om de hadde tatt den lette veien.

Du er fascinert av magi og religion?

Ja. Flere steder, som i New Orleans, finnes en tilstedeværelse av overtro, magi og voodoo, akkurat som i Baztán i Baskerland, med hekseri som en integrert naturlig del av folks liv. De eldre religionene omfatter jordens naturlige sykluser, avlinger, dyr og menneskers fødsel, kommunikasjon med ånder. Forplantning betydde rikdom. Forfedrenes frykt var i en enhet med ondskap. Det var solhverv og ritualer på jorden, som katolisismen og kristendommen begravde.

Tre av bøkene dine har blitt filmer. Hvordan oppleves det?

Det var først vanskelig å forstå at ikke alt jeg hadde skrevet og tenkt i Den usynlige vokteren kunne overføres til skjermen. Men på to timer er det jo umulig å få med alt! Andre og tredje film var jeg mye mer avslappet. Jeg forsto at litteratur er en ting, filmarbeid noe helt annet. Og til slutt var DNA-et fra romanene absolutt til stede i filmene. Filmene ligger på Netflix, jeg får stadig høre fra folk som har oppdaget bøkene mine, takket være filmene! Det er også store planer for filmatisering av Nordsiden av hjertet, men jeg kan ikke prate om det ennå, beklager!

Baztan-trilogien ble en internasjonal suksess. Hva lærte du av den prosessen?

Jeg lærte at makten som ligger i det å fortelle er stor, og at det er en maraton, ikke et raskt race. Så jeg prøver å finne balansen mellom research, skriving og promotering, og vil alltid prioritere familien min. Jeg er utrolig takknemlig for alle leserne mine verden over, for at de støtter meg, ber meg om å fortsette å skrive, og gjøre drømmen min mulig: å være en fulltidsforfatter.

Redaksjonen

Til toppen

«Jeg så en fiolin på gården til familien Allen.»
Johnson begynte med å svare:
«Jo, men det er jo ikke så sjelden …»
Amaia avbrøt ham, reiste seg og gikk nærmere Johnson for å unngå at gutten hørte dem.
«Og jeg er sikker på at det var et lignende instrument på bildene fra åstedet hjemme hos familien Mason i Texas, i samme rom som likene lå. På et av bildene kunne man se deler av kurvene og hakestøtten, men ut fra det var det umulig å si om det var snakk om en fiolin, en bratsj …»
«Mener du det? Komponisten, og nå en fiolin?» sa han og hevet stemmen litt.
(…)
Duprees stemme drønnet gjennom bilen. Hun var svimmel. Hun konsentrerte seg om å få med seg det han sa.
«En hel familie er funnet død i hjemmet sitt i Tampa i Florida. Agent Emerson og agent Tucker er på åstedet nå. Vi har dem på høyttaler. Agent Tucker, vi hører deg.»
Tuckers stemme hørtes nærmest ugjenkjennelig ut i det fjerne. Hun var i gang med å liste opp sammentreffene. Amaia kjente seg fremdeles fanget i søvnens nett. Den stadig avbrutte forbindelsen og Tuckers kraftige aksent gjorde ordene hennes uforståelige, og hun måtte anstrenge seg for å skjønne hva hun sa.
«Det dreier seg om familien Samuels, men det kunne ha vært hvilken som helst av de foregående. Det er som å være tilbake i Texas, helt likedan. Far, mor, tre barn, to gutter og ei jente, og bestemoren. Merkene etter å ha vært fastbundet, skuddene i hodet, et kaliber .22-våpen, farens pistol og alle med hodet mot nord, sammenfallende aldre.»
«Sjekk om det står en fiolin i nærheten av likene. Dersom du betrakter familien fra føttene deres, står den sannsynligvis et sted bak dem eller over hodet på dem. Kanskje ligger den henslengt på en eller annen måte, som en hvilken som helst annen gjenstand som har hengt på veggen eller som er revet ned av stormen.»
Det gikk bare et par sekunder før Tucker bekreftet:
«Det er en fiolin her, den står på gulvet, omtrent mellom morens og eldstesønnens hode, lent lett mot høyre og delvis dekket av en veltet stol. Hvordan visste du det?»

Til toppen