Lasses hus (Innbundet)
roman
Forfatter:
| Forfatter: | Anna Bache-Wiig |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2009 |
| Antall sider: | 300 |
| Forlag: | Tiden |
| Språk: | Bokmål |
| ISBN/EAN: | 9788210050572 |
| Kategori: | Romaner |
Omtale Lasses hus
Når de døde vekker oss
Av Ellen Svendsen
Så skjer det igjen. Symptomene er de samme som da jeg for fire år siden leste Bache-Wiigs forrige roman, Sommernattsdrømmen. Hvilken rolle spiller jeg i eget liv? Hva er viktigst – å fremstå som ekte eller å være ekte? Og hva er egentlig forskjellen? Spørsmålene jager meg rundt i mitt eget hode. Igjen har Bache-Wiig fanget tidsånden og stilt meg til veggs.
Selvmordets makt
Boka åpner med det som for mange er et paradoks: at de tilsynelatende sterkeste av oss velger døden. Vakre, livsglade, inderlige og omsorgsfulle Liv med den nydelige jazzstemmen har valgt å avslutte livet. I begravelsen sitter en gammel klassevenninne, Eva Lunde, og prøver å gråte, mens møbelhandleren Arne Evinrud, en perifer ekskjæreste, stormer ut av kirken.
De kjenner hverandre ikke. Men snart begynner Liv å spille en langt viktigere rolle i livene deres enn hun gjorde som levende.
Minnene
Det er levende veseners privilegium og forbannelse at vi lagrer biter av fortiden og tar dem med oss. Noen ganger ligger minnene gjemt, før de brått stiger opp i bevisstheten. Slik barndommen og ungdomstiden glimtvis hjemsøker karakterene i Lasses hus. Andre ganger løper vi etter minnene og forsøker å gjenskape den tiden de oppstod i. Retrobølger kalles gjerne slike fenomen.
Arne treffer en slik retronerve når han kommer over dødsboet til Lasse. Her har tiden tilsynelatende stått stille siden 70-tallet. Og selv om Lasses hus strengt tatt kun er et hus med møbler fra 70- tallet, så representerer det også en livsstil – eller illusjonen om en livsstil. Og, som Bo Bang, sjefen i storkonsernet som kjøper ideen, sier: «ideen om et helt liv, det er det som selger i dag.»
Navlebeskuende omsorg?
Eva strever etter et helt, og et annet, liv. Hun er en sårbar, usikker og famlende person som med hånden permanent plantet i godteposen forsøker å skaffe seg et nytt liv i Bergen. Her begynner hun som sosionom hos det private firmaet RESTART, der hun blant annet overtar ansvaret for den unge alenemoren Sara. Sara er lillesøsteren til Arne, som sviktet henne brutalt da foreldrene døde og overlot henne til misbruk og ensomhet.
Gjennom omsorgen for Sara forsøker Eva å flykte inn i nestekjærligheten. Eva lengter etter å bety noe for andre. Hun gråter mye. Men gråten hennes er «stygg» synes hun, fordi hun alltid gråter over seg selv. Ikke slik som Liv, som alltid gråt med og for andre. Eva vil være like intim, inderlig og ekte som Liv. Men var Liv egentlig det? Og er det genuin inderlighet Eva søker, eller evnen til å fremstå som inderlig? Sist, men ikke minst: Har samfunnet spesielle forventninger Evas omsorgsrolle fordi hun er kvinne?
Den falske inderligheten
Kanskje strever Eva med å få til det mange gjør hele tiden: spiller ubevisst tildelte roller som intime partnere i det offentlige rom. Og kanskje gjør Eva noe vi andre ikke gjør: hun skammer seg over å føle mest for seg selv. Og det må da være bedre enn å spille nestekjærlig og tro på sin egen illusjon? Eller?
Anna Bache-Wiigs roman reiser mange spørsmål, både om samfunnets forventninger til kjønnsrollene og om enkeltindividets ansvar. Den gir heldigvis ingen klare svar. Heldigvis, fordi det er nettopp karakterens famling og hjelpeløse forhold til hverandre som gjør boka så underfundig morsom, sår og klok.
Flere bøker av Anna Bache-Wiig:
Intervju
Løgnaktig ekte
Av Ellen Svendsen
– I det øyeblikket jeg begynner å analysere mens jeg skriver, går alt i stykker. Jeg er håpløst ustrukturert!, røper skuespiller og forfatter Anna Bache-Wiig (33).
Men er det noe som ikke kjennetegner Bache-Wiigs tredje roman, Lasses hus, er det mangel på struktur. Romanen består av et usedvanlig velkomponert knippe livshistorier som veves elegant sammen i en intens jakt på fortid, fremtid og mening.
Livet begynner med døden
La oss begynne med begynnelsen. Den tok form for fire år siden, og beskriver begravelsen til Liv, en tilsynelatende livsglad jazzsangerinne som har begått selvmord.
– Etter hvert presset historiene seg på. Mitt forrige romanprosjekt, Sommernattsdrømmen, var mer et flinkisprosjekt der jeg kjempet som et dyr for å forsvare ideen jeg hadde. Denne gangen tok skuespilleren overhånd. Jeg tenkte ikke så mye. Jeg bare skrev. Jeg har aldri trodd forfattere som sier at karakterene deres bare «tok over». Men slik var det faktisk, forteller Bache-Wiig.
Eva og Arne: ikke akkurat Paradis
To av disse er Eva og Arne: en tidligere klassevenninne og en perifer ekskjæreste av Liv. For dem blir Livs død starten på en ny tilværelse. Begge begynner de på ulike vis å rekonstruere fortiden. De famler etter nye roller og flykter fra ubehagelige sannheter.
Eva er en sosionom som starter på nytt i Bergen. Hun er tjukk, besatt av mat, navlebeskuende, løgnersk og gråter mye når hun er alene.
– Eva provoserer mange. I utgangspunktet var hun en slags parodi på «Sex og singelliv»-heltinnen: spiseforstyrret, singel, mislykket. Men hun vokste mens jeg skrev og ble mer kompleks og uforutsigbar. Mange synes Arne er en hyggeligere fyr enn Eva. Likevel er det er han som er den virkelige drittsekken. Han har sviktet søsteren sin Sara og gjort utilgivelige ting. Men han går bare videre. Han er i grunnen veldig mye hode, mens Eva er veldig mye kropp, sier Bache-Wiig.
– Er det derfor mange lesere liker Arne bedre?
– Kanskje det? Jeg har ikke hatt noen feministagenda, men jeg synes jo disse reaksjonene er tankevekkende. Eva strever med å innfri de klassiske, kvinnelige idealene. Kropp, omsorg, intimitet. Men Eva provoserer også fordi mange kjenner seg igjen i henne. Hvorfor hjelper hun Sara, den unge forlatte alenemoren? Er det først og fremst fordi hun vil at andre skal se at hun hjelper? spør Anna Bache-Wiig.
Overflatemennesker
– Er vi mennesker først og fremst opptatt av hvordan vi fremtrer, av overflaten?
– Vi er blitt ekstremt opptatt av autentisitet. Paradokset er at det ser ut til at det viktigste for oss er å fremstå som autentiske. Noen har trodd at boken min handler om sorg. Men det er nettopp mangelen på evnen til å sørge som preger Eva og Arne. Og det plager dem, fordi de ikke passer inn i et samfunn der intimitet er så viktig å vise.
– Eva misunner Liv fordi hun alltid kunne gråte med andre eller for andre. Er gråt et maktmiddel i vårt samfunn?
– Ja, det tror jeg. Gråter en politiker offentlig, vil medier og rådgivere straks analysere om det var strategisk riktig. Tolkes gråten som ekte, er det bra. Og i min jobb som skuespiller er tårer ansett som et bevis på at man virkelig er god, eller sann. Men det er jo fortsatt bare teater!
Retrobølgen
Med overflatiske relasjoner følger ofte tomhet og lengsel. Et hovedtema i Lasses hus er retrobølgen – lengselen etter barndommens trygge overflate. For Lasses hus er et ekte dødsbo med komplett 70-tallsinventar som blir merkevare for en nostalgisk «helhetlig livsstil».
– Hva er det med retrobølgene i den generasjonen du beskriver?
– Jeg har også stilt meg dette spørsmålet. Hvorfor gjør retrobølgen meg så trygg? Mine foreldre hadde en fremtidstro, en ideologisk optimisme. Jeg er misunnelig på det ungdommelige overmotet de hadde og tenker mye på forskjellen mellom den verdenen mamma fødte meg inn i – og den verdenen min datter skal vokse opp i.
Hva slags verden det er, tør ikke Bache-Wiig si noe bastant om.
– Jeg vet jo ikke helt hva kidsa gjør lenger, jeg er blitt for gammel. Men jeg tror de er veldig øyeblikksorientert. De iscenesetter seg selv enda mer enn vår generasjon, for eksempel på Facebook. Kanskje er de ikke så opptatt av å trekke linjer bakover som vi er?
– Hvilke linjer trekker du fremover?
– Akkurat nå føles det som om jeg aldri vil kunne skrive igjen. Men slik føltes det da jeg hadde skrevet Sommernattsdrømmen også. Kanskje skriver jeg mitt første teaterstykke?
Utdrag
Det er sen sommer eller tidlig høst, varmt i solen og kaldt i skyggen. Kirken ligger på en bakketopp mellom de så vidt gulnede bjørketrærne, en trekantet kloss i grå betong, et blytungt sekstitallsmonument som lett kunne forveksles med et parkeringshus. Gamle og nye sigarettsneiper danner en gulbrun halvsirkel i grusen foran inngangen. Noen av dem ryker fortsatt. På de flate trinnene foran døren ligger det blomsterkranser, store og runde, stablet oppå hverandre som bildekk. Hvite liljer og markblomster. Sannsynligvis har ingen funnet plass til dem innenfor.
Bilene står tett og uryddig nede på parkeringsplassen, flere har parkert ulovlig langs veien. En hundeeier plystrer irritert idet den gråsvarte terrieren hans piler inn mellom dem og blir borte. Hundeeieren stanser foran bilene, vifter med båndet og plystrer igjen, skarpt og skingrende. I samme øyeblikk smeller kirkedørene opp. En ung mann kommer ut. Hundeeieren strekker hals og får så vidt et glimt av ham, før han får øye på hunden sin igjen, han legger seg på kne for å lirke den ut under støtfangeren på en svart Audi. Fra kirken høres salmesang.
Inne i kirken sitter en lys og temmelig lubben kvinne ganske langt bak. Hun vender kroppen og rekker bare å se den unge mannens rygg forsvinne ut døren, og hun lurer på om hun skal gå etter ham. Hun kjenner ham ikke. Sangen stiger nølende opp langs de skrå veggene. Kvinnen åpner folderen hun har i hånden og synger hun også, og mens hun synger, tenker hun at det er rart at ingen gjør det, går etter ham, forsøker å overtale ham til å komme tilbake, men så sier presten noe som får henne til å tenke på henne som ligger død i kisten, og det er som om noe løsner i henne, hun tenker det, at noe løsner, og hun bøyer seg fram for å slippe gråten ut, den naturlige, forventede, forløsende gråten, men det kommer ingen tårer, hun knuger folderen med bilde av den døde i fanget og føler seg latterlig, fordi hun vil gråte, og fordi hun ikke gjør det.
Kvinnen som ikke gråter heter Eva Lunde.
Hun er trettifem år og har aldri vært i begravelse før.