Denne heroiske kongegjerning skulle, med seire eller tap på slagmarken, bringe Nordens samling i sitt kjølvann. I dette perspektivet ville prins Oscar, «Sveriges och Norriges Arf prins», endt opp som den første felles nordiske konge i moderne tid – som konge av Skandinavia.
At en prins, uten først å ha mottatt hverken sin egen konges eller stormaktenes anerkjennelse, på folkets kallelse skulle ha inntatt et fremmed lands trone, for deretter å lede sitt nye folk i krig, lød som en reprise av Christian Frederiks sommeropptreden i Norge femti år tidligere. Scenariet skulle også finne sin parallell i fremtiden, i et drama der prins Oscar selv skulle komme til å delta. Men da i en ganske annen rolle.
Ved årsskiftet krysset de tyske tropper grensen til Slesvig. En bror var i nød, men de svensk-norske armeer uteble. Forsvarsforbundet løftet seg aldri over skåltalenes stadium; broderpakten mellom kong Carl og kong Frederik ble aldri gjort gjeldende for kong Christian. I tillegg til politikernes smålige kalkulasjoner om våpenstyrke, forsyninger, finanser og menneskeliv, spilte mistroen til den tyske prinsen på Danmarks trone en vesentlig rolle for det mer høytflyvende ånder ville karakterisere som Sveriges og Norges svik.

Til toppen