Da Kongen sa nei

8.april 1940. Den tyske hær og flåte var allerede på vei mot Norge. Et sted i Nord-Tyskland lettet flere hundre JU 52 fra rullebanen. Fallskjermjegerne som bemannet transportflyene sitt mål var Fornebu, men krigens utvikling gjorde at disse styrkene ville få en enda mer sentral rolle enn tiltenkt. Jakten på regjeringen og kongefamilien var i gang.

HOVEDBOKEN PRESENTERT AV STEFFEN R. M. SØRUM

Et Norge … langt fra mobilisert
Da Adolf Hitlers angrep på Norge, operasjon Weserübung skred frem, var resultatet nesten avgjort og vedtatt før et eneste skudd var avfyrt. Norge var lite forberedt på krig med en moderne utrustet  og erfaren hær og en aggressiv diktatorstat. Ganske snart sto regjeringen Nygaardsvold foran et politisk nederlag av historiske dimensjoner med potensielt katastrofale følger for landet og befolkningen som nærmest skulle møte fienden med tomme hender.
Det norske forsvaret hadde høsten 1939 og vinteren 1940 fått økte bevilgninger til innkjøp av nytt materiell, men bevilgningene var for små og kom alt for seint til å rette opp 30-tallets skjebnesvangre nedrustning. Da luftforsvaret gikk på vingene med sine utrangerte Gloster Gladiators over Bygdøy for å verne hovedstaden, fantes mer moderne fly i landet, men disse var ennå ikke pakket ut av kassene sine. Forsvarets kommandosenter var dessuten preget av åpne konflikter. Da flyalarmen gikk i Oslo 8. april klokken 23:59, var det knapt en offiser på jobb. Kritikkverdig naturligvis, fordi det hadde dukket opp urovekkende mange meldinger om tyske fly- og flåtebevegelser i Storebælt og Skagerrak i løpet av de siste dagene. Disse meldingene utløste ikke noen akutt krisestemning i Norge. De ansvarlige for forsvaret hadde isteden vært på fest og dratt hjem for å sove ut rusen. At alarmen ikke ble tatt på alvor var derfor tydelig. Senere skulle også mobiliseringsordren sendes ut per post, og det ville ta tre dager før ordren nådde frem!

Fremmede skip i Oslofjorden
Tåka lå over Oslofjorden. En spøkelsesaktig eskadre hadde vist seg ved Rauøy og Bolærne og var plutselig borte. Det man trodde var tyske krigsskip som søkte tilflukt i fjorden etter et slag mot britiske sjøstridskrefter, ville vise seg å være en tysk armada som fosset innover fjorden med Oslo som mål. Snart strømmet det inn meldinger om angrep på Kristiansand, Egersund, Bergen, Trondheim og Narvik. Brikkene falt etter hvert på plass i det marerittaktige puslespillet som nå skremte vannet av myndighetene.
Situasjonen var kritisk. En fiendtlig eskadre var bare en times seilas unna Honnørbrygga dersom Oscarsborg festning ikke reagerte. Det handlet om minutter. Nygaardsvold måtte agere – om ikke konge, regjering og flere andre vitale nøkkelpersoner skulle tas til fange i hovedstaden. I mellomtiden gjorde det tyske diplomatiet sin entré i form av minister Bräuer.

”Det du gjør i redsel, det er alltid dumt.”
Utenriksminister Halvdan Koht hørte på den tyske sendemannen Bräuers tirade med krav om norsk overgivelse.  Å si nei til det umulige tyske kravet var ikke det samme som å erklære krig. Det handlet om å kjøpe tid. Man var i ferd med å flytte konge og regjering til Hamar. Oslo var snart tapt. Bräuer hadde nok hatt mer makt bak ordene sine om Blücher og Lützow hadde ligget i fjorden med sine 23.3 centimeterskanoner rettet mot Stortinget og Victoria Terrasse, men slik var det ikke. Oslo skulle dessuten erobres av en håndfull fallskjermjegere i stjålne lastebiler.
 Blücher endte opp som et brennende vrak i Drøbaksunde,t og resten av den tyske flåten snudde og trakk seg midlertidig ut. Festningskommandant Eriksens heroiske innsats reddet regjeringens nei. Ingen skip ville komme inn fjorden før festningen på Bolærne hadde gitt opp.
Dette er en historie de aller fleste kjenner til, men hvor nye detaljer gir innsyn i hvor nær tyskerne egentlig var. Alf R. Jacobsen klarer på en spennende og ikke minst sjokkerende måte, å male frem de dramatiske timene og dagene. Det er bilturene, jakten, skjulestedene og det norske forsvarets forsøk på å holde tilbake tyskerne som beskrives. Både der man dummer seg ut, og der hvor helter skaper historie.
Om Norge skulle overmannes raskt og effektivt, uten hjelp fra Blücher, var Hitlers håp knyttet opp til fallskjermtroppene som landet på Fornebu. Disse elitesoldatene ble kommandert til å finne kongefamilien. Et raid som førte dem over 200 kilometer inn bak fiendens linjer og det i noen gamle turistbusser. Målet var å fange kongefamilien og regjeringen, døde eller levende, og dermed ødelegge motstandsviljen i folket, slik tyskerne hadde gjort i Danmark.
Selv om Kongen var jaget, forsøkte nordmennene å bruke diplomati. Bräuer ville ha en samtale med den 67-årige monarken på tomannshånd. Den tyske ministeren forsøkte å presse ansvaret for voldshandlingene over på monarken. Han hevdet at det ville være Kongens ansvar om blod ville flyte. Likevel klarte Kongen å si nei til de tyske kravene. Nasjonen hadde fått en leder. Selv om videre motstand ville bli håpløst, var det kampen for demokratiet mot tyranniet som gjaldt. Kongens nei var et avgjørende vendepunkt og holdt Norge inne i krigen frem til den tyske kapitulasjonen i 1945.