Skriver om sin egen tipp-tipp-oldemor
Ingeborg Arvolas tipp-tippoldemor Brita Caisa Seipajærvi var kjent for sin skjønnhet – og for flere skandaler i sin levetid. Nå har hennes dramatiske historie blitt roman.
Ingeborg Arvola har tidligere utgitt flere kritikerroste og prisbelønte bøker; Kniven i ilden omtales som hennes store gjennombrudd. Boka har tatt lesere og anmeldere med storm denne høsten. «Vidunderlig og storslagen» skriver VG og gir boka terningkast 6. «Som en vill vårflom av sensualitet», skriver Aftenposten, og trekker blant annet frem de vakre skildringene av kjærlighet og erotikk. Og i slutten av november kom det som nok kan kalles kronen på verket: Kniven i ilden er tildelt Brageprisen 2022 for årets beste norsk roman. I tillegg ble den nominert til årets Bokhandlerpris.
Ingeborg Arvola forteller at det føles utrolig fint å få så mange lesere, ros og gode tilbakemeldinger. Og litt rart og uvant.
– Ja, jeg var fornøyd før også. Jeg har vært glad og takknemlig for å kunne holde på, og leve av å skrive gjennom alle disse årene, selv om bøkene ikke nådde ut til like mange, sier hun.
Skandaleombruste Brita Caisa
Arvola fikk ideen om å skrive om sine formødre og kulturen deres, og dukket ned i historiske kilder om kvenene i Sør-Varanger og Finnmark. Det var oldemoren Eva Niva Arvola som først vekket interesse. Hun henger i glass og ramme hjemme på Arvolaneset, med en rive i hendene. Hun var et arbeidsjern, og veldig sterk. Men mens Ingeborg gjorde research på oldemor, dukket en annen spennende slektning opp.
– Brita Caisa var omtalt i en del historiske verk fordi hun var uvanlig vakker, og også beryktet, med to straffesaker på seg. En av skandalene var at hun fikk den gifte Mikkel Aska til å gå fra kone, gård og grunn. Og ikke en hvilken som helst gård, men en av områdets beste, som han hadde kostet ham 20 års hardt arbeid å bygge opp. Jeg hadde hørt litt om henne fra før, men nå fant jeg igjen sakene i gamle rettsdokumenter og kirkebøker.
Må ha hatt noe ekstra
– Hun må ha hatt noe helt ekstra ved seg, sier Arvola om tipp-tipp-oldemoren. – Jeg tenkte veldig mye på hvem hun kunne være. Skammet hun seg over alt som hadde skjedd, «rømte» hun? Jeg tror ikke det, jeg tror hun var uredd og trygg i seg selv, selv om hun kom fra en familie der faren er omtalt som «tølper» i en av kirkebøkene, og hun selv opplevde kirketukt. Jeg tror hun ville se framover, og håpet å finne en å gifte seg med, så framtiden kunne bli tryggere både for henne og barna, sier Arvola.
På denne tiden var det mange som innvandret fra Finland til Finnmark for å skape seg et nytt liv og jobbe i fiskeindustrien, som vokste eksplosivt. Men så møter Brita Caisa altså kjærligheten i en gift mann, på ny.
– Var hun klar over at hun var en skjønnhet og spilte på det hele tiden? Litt en sånn person som man ikke liker så godt? Eller var det slik at – av og til så faller man bare for noen, så ekstremt? funderte Ingeborg Arvola da hun skrev. Hun falt ned på det siste, at Brita Caisa og Mikko bare ikke kunne hjelpe for at det gikk den veien det gikk.
Varme hender – og harde liv
Hadde tipp-tipp-oldemor også varme hender, som Brita Caisa i romanen?
– Nei, denne egenskapen la jeg til henne fordi jeg ville vise en virkelighet der gudstro og overtro og folkemedisin går hånd i hånd. Bygdene Neiden og Bugøynes ble veldig læstadianske i løpet av det neste tiåret, men varme hender var også viktig. Å kunne stanse blod, å kunne lese over sår, samt å gande, var både viktig og veldig tilstede i folk sine liv og tanker, sier Arvola, som har lagt ned mye research i arbeidet med romanen. Hun forteller at på denne tiden levde alle harde liv.
– Døden var nær hverdagen. Barn døde i alle ungeflokker, menn døde på sjøen, kvinner døde i barsel, det var bare sånn det var. For å holde ut med så mye risiko trengte folk både gudstro og overtro. Og arbeidet var aldri over, de jobbet fra morgen til kveld, barna også. Fiske, jordbruk, dyrehold, matauk, tilberedning av mat, måltider, brensel, husbygging, båtbygging, jakt, lage klær og redskaper. Vann måtte de hente i elva. Når de ikke jobbet ute, satt de rundt bordet inne og jobbet, og da snakket de og fortalte historier og sang. Ofte to–tre familier rundt bordet, samt gårdshjelp, som kanskje var forbireisende på vei til fiske, eller ungdommer som hadde mistet familiene sine.
Mange lesere vil lure på hvordan det går videre med Brita, Mikko og de andre. Og heldigvis, flere bøker skal det bli, lover forfatteren. Her finnes nemlig dramatisk stoff nok til en romanserie, både om Brita Caisa og etterkommerne hennes.
Redaksjonen
Til toppen
