Romanen går tett inn på en borgerlig familie i Molde for noen tiår siden, og skildrer med stor psykologisk troverdighet det symbiotiske forholdet mellom lille Willy og hans mor. Willys undertrykte tilværelse og morens mer og mer forvitrede liv, får til slutt tragiske følger. Lille Willy vokser opp i en stor villa i Molde for noen tiår siden. Far er bedriftsherre og mor en finere frue fra vestkanten i Oslo. Romanen går tett inn på en borgerlig familie, og skildrer med stor psykologisk troverdighet, det nesten symbiotiske forholdet mellom Willy og mor. Willy er mors ett og alt, hun deltar ikke i selskapslivet, vil ikke gå på formiddagsbesøk til de andre unge mødrene, vil ikke gjøre noe som kan føre til at noen andre må passe på Willy en stund. Tenk om han begynner å gråte, tenk ikke å bli tatt opp av sin mor når man våkner redd og alene i et mørkt rom. Når Willy blir noen år eldre, lærer mor ham gleden ved et vakkert dekket bord: Kniv og gaffel. Hvite duker, strøkne servietter og sangen fra et krystallglass idet du setter det fra deg eller nesten umerkelig støter bort i det med et annet glass, eller når du knipser lett aller øverst, en sørgelig vibrerende lyd, kanskje er det lengselens melodi; en gang var jeg sand. Mor har likt dette, den hvite, stilfulle stillheten i spisestuen så lenge hun kan huske. Det er bordet som er poenget, ikke gjestene rundt det, og slik blir ensomheten symptomatisk både for mor og for Willy. Mor trøster seg med rødvin og Willy kjenner en stor glede og trøst i å være enig med mor. Willy er en gutt som moren konstant overvåker og som faren prøver å gjøre ”gutt” ut av, men til ingen nytte. Moren drikker mer og mer, hun ligger for nedrullede gardiner store deler av dagen. Ekteskapet rakner, mens hun stadig konsentrerer seg om vakre bord og sønnens oppdragelse. Det er bare inntrykket og overflaten det hegnes om, og morens liv forvitrer stadig mer. Willys undertrykte tilværelse og morens mer og mer forvitrede liv, får til slutt tragiske følger.