Kjødets lyst (Innbundet)
Fortellinger om synd og straff
Forfatter:
| Forfatter: | Nils Johan Stoa |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2010 |
| Antall sider: | 232 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| ISBN/EAN: | 9788202322014 |
| Kategori: | Historie |
Omtale Kjødets lyst
Synd og straff for 200 år siden
Hovedboken presentert av Ragnhild Mork
Blodskam
Familien til Olia var husmannsfolk og hverdagene var svært fattiglige. Men dette var ikke den mørkeste skyggen som lå over husmannsplassen. Ole Nyhus forgrep seg på den tiårige datteren Olia, og også på veslesøsteren Kjersti. Da kona Eli anmeldte mannen høsten 1837, kom forholdet for en dag. 30. oktober ble de to jentene undersøkt av distriktslegen og stedets jordmor. Olia forklarte hvordan faren flere ganger hadde forgrepet seg på henne, siste gang bare et par uker tidligere. Det hadde gjort vondt, forklarte jentungen. Undersøkelsen viste at ”hendes Kjønsdeel var utvidet og at intet Spor fandtes til Jomfruhinden.” Også yngstejenta Kjersti hadde vært utsatt for farens tilbøyeligheter. Legeundersøkelsen tydet på at det også her hadde vært gjort forsøk på samleie. Ole Nyhus ble arrestert og tilsto delvis.
Samlivet mellom Ole og Eli var kanskje ikke det beste. I alle fall hadde de to åpenbart ulik trang til kjønnslig aktivitet. Eli nektet ham som oftest ”legemlig Omgang”, beklaget Ole seg. Kona på sin side påsto at ”da han næsten hver Nat har villet pleie Omgang med hende, har hun undertiden dertil været mindre tilbøielig”. Men noen grunn til å mistenke ektemannen for utroskap hadde hun ikke.
Fra dødsstraff til livsvarig for Olias far
I retten ble Ole Nyhus dømt med utspring i den bibelske rett til ”at miste sin Hals”. Det er uvisst hvordan Olia selv ville ha sluppet fra det. I våre dager er et slikt lovbrudd et overgrep i seg selv siden dagens lovgivning skiller mellom overgriper og offer. Det perspektivet var fraværende i den gamle loven, der begge var syndere i Guds øyne og dermed også i dommerens øyne.
Saken inneholdt imidlertid en del intrikate problemstillinger og endte opp i Høyesterett, som plasserte saken i skjæringspunktet mellom det som til da hadde vært gangbar juss og den rettstilstand som vokste fram senere på 1800-tallet. For å komme til en avgjørelse ble det nødvendig å tolke og sette sammen lovbestemmelsene på en ny måte. Fremfor alt ble det straffbare forholdet endret, til å gjelde en voksens seksuelle overgrep mot barn. Høyesterett ga dermed Olia en rettsbeskyttelse barn ikke hadde i det gamle lovverket. Forfatteren av boken, Nils Johan Stoa, skriver: ”En kreativ Høyesterett gjorde det beste ut av situasjonen. Den brukte det skrøplige lovmaterialet for alt det var verdt, og skapte en ny rett som senere ble tatt opp igjen i etterfølgende lovarbeider.”
Det endte med at Ole Nyhus ble dømt for den rettslige nyskapningen ”utugtig og voldelig Omgjængelse mod sin tolvaarige Datter.” Med den nye straffeloven i 1842 ble samleie med barn under 12 år definert som voldtekt. Faren til Olia fikk livstid, og han døde som livstidsslave på Akershus festning i 1842. Datteren Olia døde året etter.
Teologi i loven
Lovene som gjaldt ved inngangen til 1800-tallet, var Christian 5s Norske lov fra 1687. Den var sterkt influert av mosaisk rett – Moseloven – som var rettsreglene i Det gamle testamente. Det omfattende registeret av forbud og påbud og de brutale straffene var inspirert av lovmakernes gammeltestamentlige forbilde, med over hundre henvisninger til Gud og en strafferett bygd opp etter mønster av de ti bud. ”Med lovregler hentet direkte ut av Den hellige skrift, fremstår Danske og Norske lov på sett og vis som en slags nordisk variant av sharia”, konstaterer forfatteren.
Opplysningstid
Tiden fra Christian den 5s lov kom i 1687 og årene fremover er kjent for oss som opplysningstid. Den var preget av humanisme, naturrett, framvekst av naturvitenskapene, svekkelse av religiøse dogmer og kirkens makt over så vel menneskenes tro og tanker som over samfunnslivet. Synet på mennesket, samfunnet og religionen endret seg og brøt med forstillinger, tradisjoner og et verdensbilde som hadde røtter i middelalderen. Geistlighetens grep om lov og rett løsnet. Tidligere hadde teologi og juss gått hånd i hånd, men under påvirkning av opplysningstidens humanistiske idealer skilte de lag. I dette tidsrommet fikk vi et større og større misforhold mellom lovens bokstav og dens gjennomføring i praksis.
Revisjon av straffeloven i 1842
For opplysningstidens embetsmenn fremsto behovet for en revisjon av straffeloven som åpenbart. Ikke minst var det den religiøst inspirerte sedelighetslovgivningen som nå gjennomgikk et hamskifte og en verdsliggjøring. Med den nye kriminalloven i 1842 mistet strafferetten sin forankring i teologien og sedelighetslovgivningen fikk et nytt fundament. I voldssaker ble loven endret slik at terskelen for offentlig påtale ble lavere og fengselstraff i større grad ble tatt i bruk der det før var bøter. Dødsstraff ble opprettholdt for enkelte drapshandlinger, men langt mindre kategorisk enn tidligere. Seksuell omgang med dyr ble i Christian 5s Norge straffet med bibelsk brutalitet og ble straffet med døden, men i 1842 ble den erstattet med straffearbeid. Dette var en liberalisering på papiret, men i praksis fant den siste henrettelsen sted i 1758.
Andre utgaver
| Kjødets lyst | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2020 | |
Utdrag
Teologi i loven
I 1840-årene ble konventikkelplakaten opphevd. I hundre år hadde den lagt lokk på folkelig religionsutøvelse, gjennom sitt forbud mot religiøse forsamlinger uten sogneprestens tillatelse. På samme tid fikk vi også en ny dissenterlov som ga rett til fri trosutøvelse for kristne utenfor statskirken. Som en vårløsning fulgte dette i kjølvannet av en haugianerbevegelse som presset seg fram lik en urkraft i et samfunn hvor en gold og karrig embetskirke hadde hindret mange i å leve ut sine religiøse og åndelige behov. 1800-tallet ble en tid for de religiøse vekkelser, for en åndelig folkereisning. Men også for ville vekster. I dette landskapet var det mange som ble kallet til å rydde nye veier til saligheten og den rette tro. De vandret frimodig på haugianismens sideveier, i en flora av syner og åpenbaringer, tungetale og ekstase, undere og mirakler. Noen mistet både retning og realitetssans. I Sør-Aurdal skulle dette vise seg fra sin mest bisarre side ved Ole Olssøn Sørflatens brunstige bygdevekkelse som ga begrepet religiøs reisning et ytterst konkret og potent innhold.
Et Naturens afskyeligt Phænomen
De hadde vært gift i noen uker da hun for første gang trakk buksene av mannen. Det skjedde mens han sov ut rusen, intetanende om hva som foregikk. Hva den nybakte hustruen ventet seg, kan vi saktens forestille oss. Men det som åpenbarte seg, var noe ganske annet. For ektemannen var kvinne!
Dette var hva Anne Kristine senere fortalte til sognepresten, etter å ha holdt tett om sin fryktelige oppdagelse i mer enn to år. Og sognepresten, Hr. Mørch, denne Herrens tjener og moralens vokter i Hurum prestegjeld, reagerte med den største bestyrtelse og indignasjon. Med dirrende hånd grep han pennen for å meddele sin biskop dette «Naturens afskyelige Phænomen» som hadde inntruffet i hans menighet; en gruoppvekkende tildragelse som satte Hurum på linje med forfallets Roma, utbrodert av apostelen Paulus i et annet brev mange hundreår tidligere. Oppskaket av sakens alvor og sin underordnedes teologiske utlegninger sendte biskopen saken til stiftamtmannen i Akershus, som i sin tur ekspederte den videre til amtmann Fjeldsted i Buskerud. Saken var nå plassert i byråkratiets trygge grep, og amtmannen hadde ordre om å iversksette de tiltak han fant nødvendig «paa Justitiens Veigne». I lovens og anstendighetens navn skulle uhyrligheten stanses!
Straks amtmannen fikk saken i hende, gav han ordre om at ektemannen skulle arresteres, føres til Drammen og forhøres. Men, la han til med hevet pekefinger, dette var en sak «af de sjeldne» og forberedelsene til arrestasjonen måtte skje under den strengeste diskresjon, slik at den mistenkte ikke ante uråd og stakk sin vei! Også den ulykksalige hustru skulle bringes med for nærmere forklaring, men ikke som fange, for hun var jo et uskyldig offer, bedratt og ydmyket av en svindler!
Først av alt måtte det bringes på det rene om det ufattelige virkelig var sant. Da måtte det fagfolk til. «Chirurgus» ved 1ste Akershusiske Infanteriregiment, Christian Friderich Staib, samt fogden, lensmannen og to rettsvitner foretok en medisinsk eksaminasjon av den arresterte, og etter inngående besiktigelse kunne de fem herrene storøyd fastslå at den bedratte hustru hadde rett. Det fantes ingen tvil. «Ektemannen» var så avgjort av kvinnekjønnet, «ein vollkommenes Frauenzimmer» med alle kjønnslige attributter!
Dette fant sted våren 1784. Hvordan så man den gang på en slik sak? Var det begått et lovbrudd, en forbrytelse? Var det en synd mot Vårherre? Hva foretok myndighetene seg med den slags? Men aller først: Hva hadde egentlig skjedd?
Hendelsen vakte både oppsikt og bestyrtelse, og presten og naturvitenskapsmannen Hans Strøm beskrev det hele i ukemagasinet Samleren noen år senere. Myteomspunnet har historien levd videre på folkemunne. Originalkildene forteller oss hva som egentlig skjedde. La oss begynne med begynnelsen.