Keiser Wilhelm i Norge (Innbundet)
Forfatter:
Forfatter: | Svein Skotheim |
Innbinding: | Innbundet |
Utgivelsesår: | 2011 |
Antall sider: | 240 |
Forlag: | Spartacus |
Språk: | Bokmål |
ISBN/EAN: | 9788243005631 |
Kategori: | Biografier og memoarer |
Forfatter: | Svein Skotheim |
Innbinding: | Innbundet |
Utgivelsesår: | 2011 |
Antall sider: | 240 |
Forlag: | Spartacus |
Språk: | Bokmål |
ISBN/EAN: | 9788243005631 |
Kategori: | Biografier og memoarer |
29 år gammel ble Wilhelm keiser i Tyskland, det mektigste landet i Europa. Han ble raskt datidens superkjendis. Ikke minst de spektakulære norgesreisene ga ham oppslag
i medier over hele verden. I 23 år besøkte han Norge med sin staselige keiseryacht «Hohenzollern», ofte i spissen for en stor tysk flåte. Samtidig var han det store uroelementet i kampen mellom de europeiske stormaktene, en posisjonskamp som
endte med første verdenskrig. Med sitt uvørne språk og mange rare utspill fikk han mer eller mindre personlig skylden for krigen.
Hvem var keiser Wilhelm, og hvorfor kom han så ofte til Norge? Wilhelm var dypt fascinert av vikingene og den norrøne kulturen. Da han ble eiser, var nordgermanernes verden og sagaheltenes hjemland et naturlig reisemål.
Keiseren elsket roen og det enkle norske folkelivet, og reisene i norske fjorder var et kjært avbrekk fra pliktene som tynget en keiser som dyrket kunst og kultur,selskapsliv og natur.
Tyske krigsskip var alltid med på norgesreisen, og det kunne være inntil 25 skip.
Med en stab på 300 personer og inntil 1000 orlogsmatroser oppstilt når de var i land på
småsteder, gjorde oppbudet et uutslettelig inntrykk. Under keiser Wilhelms fire dagers besøk i Kristiania i 1890 – en triumfferd som senere bare er overgått av kong Haakons
hjemkomst i 1945 – betalte folk en god månedslønn for en vindusplass langs ruta.
Men keiserbesøkene betydde mer for folk enn bare pomp og prakt. De mange besøkene gjorde også at nordmennene ble bedre kjent med keiseren enn med unionskongen Oscar.
Lille Norge fikk fornemt besøk, og i en tid med økende nasjonalbevissthet, ga keiserbesøkene stor begeistring og en lykkelig kombinasjon av underholdning og nasjonalfølelse: Det var deres land den tyske keiseren besøkte.
Ved å fremheve Norge som et eget land med en egen hovedstad og et stolt folk,
spilte Wilhelm – trolig uten å ville det selv – en rolle i Norges frigjøring.
Wilhelm viste seg også som en sann norgesvenn da Ålesund brant ned til
grunnen i 1904. Et døgn etter at brannen startet, var tre skip på vei fra Tyskland
med leger, ulltepper, mat og medisiner. Da keiseren selv kom til byen sommeren
etter, ble han mottatt som en helt. Og om det var flere som bidro med hjelp og gjenoppbygging, bærer byen fortsatt preg av sin fordums handlekraftige velgjører
med sin Keiser Wilhelms gate, keiserstatue, keiserbar og keiserboller.
De staselige norgesreisene fikk en dramatisk slutt. Da Hohenzollern lettet
anker den 25. juli i 1914 i Balestrand i Sognefjorden, var det bare en halv time
før Serbia svarte på Østerrikes ultimatum. 1. verdenskrig var i gang. Wilhelm
kom aldri mer tilbake til Norge.
Samtiden betraktet Keiser Wilhelm som mannen som startet den grufulle første verdenskrig. Senere ble bildet mer nyansert, og realiteten var at han var nesten uten innflytelse på krigens gang under militærdiktaturet som rådde i Tyskland mot slutten av keisertiden. For ettertiden har han blitt stående som en overgangsfigur mellom den gamle og den moderne verden. Og om han ikke startet den første verdenskrig, tapte han den i alle fall. Etter fire år og 15 millioner døde og sårede var det slutt på keisertittel og
det gode livet. Da Wilhelm abdiserte i 1918, var tre europeiske keiserdømmer borte, Europakartet ble tegnet på nytt, det økonomiske tyngdepunktet beveget seg over Atlanteren og opptakten til det som skulle bli Sovjetunionen var i gang.
En reise i keiser Wilhelms kjølvann bringer oss til store byer og små grender, fjorder og fjell, fosser og breer på Vestlandet og til øyer og havner langs hele kysten. Vi møter et stort utvalg av både celebriteter og lokale figurer, men også en særegen personlighet. Vi kommer også tett innpå Europas siste keiser på reisen mellom den gamle verden og det
moderne 20. århundre.
I Kiel lå Hohenzollern klar i sitt vakreste skue. Wilhelm hadde en suite med flere rom, det samme gjaldt for keiserinnen. Etter hvert som gjestene ankom, meldte de seg for skipssjefen og fikk tildelt sine lugarer.
Reisene skulle være inkognito, så det keiserlige flagget på Hohenzollern ble firt straks norskekysten kom i sikte. Bare én gang reiste han i offisielt ærend til Norge, det var til Kristiania i 1890, men straks de kom ut av Oslofjorden ble det igjen en privat reise. Særlig privat var det likevel ikke, med en flåte ikke så langt bak og med representanter for utenriks-, militær-, marine-, krigs- og innenriksdepartementet i lugarer og salonger.
Ankomstene ble som regel behørig gjort kjent i norske lokalaviser, og det ble
nesten alltid referert fra opphold og avreise, også i de store avisene i Kristiania.
Særlig i de første årene var besøkene en sensasjon som fikk stor omtale
med bilder og intervjuer. Det var sommerens store begivenhet. Når keiseren
kom tilbake til et sted for tjuende gang, bar imidlertid oppslagene mer preg
av skipsmeldinger om ankomst og avgang.
Det seremonielle og formelle rundt keiseren ble tonet ned under Norgesreisene,
og vennene spurte seg om nettopp det var en viktig grunn til at han trivdes så godt. Det var flere som mente at Wilhelm spilte sin monarkrolle med et tydelig påtvunget preg, og at han trivdes best blant sine ikke-militære og kultur- og kunstinteresserte venner. De likte ham for den han var og ikke fordi han var keiser. Samtaler om arkeologi, sagalitteratur, musikk og teater – og litt politikk – med venner om bord i keiserskipet
i vakker norsk natur var noe helt annet enn å lese tørre dokumenter i Berlin. I Norge kunne han leve ut sine myke og kulturelle sider, i trygg avstrand til den daglige maskerade ved hoffet der han skulle være den besluttsomme keiser og krigsherre.»