De som ga alt
Pam Jenoff har fordypet seg i andre verdenskrig i 25 år, og kan mer enn de fleste om krigen. Likevel kom hun over en historie som fikk henne til å gispe av overraskelse.
Hvordan fikk du ideen til Jenta med blå stjerne?
– Jeg fikk høre den utrolige historien om en gruppe jødiske mennesker som hadde gjemt seg for nazistene ved å leve mange måneder nede i kloakkrørene under byen Lviv i Polen. Historien fikk meg til å måpe. Jeg ble satt ut av de fæle forholdene de levde under, og av oppfinnsomheten og utholdenheten deres. Og jeg ble rørt over uselviskheten til de som hjalp dem, særlig en kloakkarbeider, og over hvordan de søkte menneskelig kontakt på et så mørkt og isolert sted.
Hvordan var det å leve i kloakkrørene under jorda?
– Jeg hadde utrolig mange spørsmål da jeg begynte: Hvordan så og føltes kloakkrørene ut? Hvordan var det mulig å spise og sove, og til og med se i den mørke undergrunnen? Heldigvis fantes det en god dokumentarbok, In The Sewers of Lvov av Robert Marshall, som forklarte mye av det. Jeg lærte at det var veldig mange farer, utenom å bli tatt av tyskerne, som drukning og oversvømmelser. Hver dag var en kamp for å overleve. Jeg flyttet også handlingen fra Lviv til Krakow, en by jeg selv har bodd i og kjenner godt.
Er karakterene i boka basert på virkelige mennesker?
– En av de overlevende var moren til en tidligere kollega. Jeg har likevel ikke skrevet om én person, men hentet inspirasjon fra flere vitner. Men det fantes en historie om en ung jente. Hun kikket opp gjennom kloakkristen og så en jente på sin egen alder som handlet blomster, og ble slått av forskjellen mellom sin egen situasjon og den til jenta oppe på gata. Moren sa til henne: «En dag blirdet blomster til deg også.» Det var et løfte. Dette ble startgropen for boka, jeg tenkte: Hva om disse to jentene faktisk hadde sett hverandre og fått kontakt?
Leserne får ikke nok av historier fra andre verdenskrig. Hvorfor så stor interesse?
Personlig kommer min interesse fra tiden jeg jobbet i Krakow som diplomat for Utenrikstjenesten med Holocaust-temaer, og fikk en nær relasjon til mange overlevende. Mer generelt finnes det en stor vilje i samfunnet til å fange historien til de overlevende, mens vi ennå har sjansen. Og andre verdenskrig egner seg spesielt godt for historiefortelling, med all gruen og de store valgene folk måtte ta. «Hva ville jeg ha gjort?» kan leseren spørre seg selv. Etter den kalde krigen ble også mye arkivmateriale tilgjengelig, som ga nye ideer til bøker.
Hvilket budskap håper du leserne tar med seg fra boka?
Sadie og Ella kommer fra to helt ulike verdener, men danner dype bånd med varige konsekvenser. Jeg ville formidle at dersom man klarer å se forbi forskjeller, kan unik kontakt oppstå. Og det å strekke ut en hånd til noen kan bety utrolig mye for et menneske, selv om gesten virker liten i øyeblikket.
Kan du si noe om ditt neste prosjekt?
Min neste bok er lagt til Belgia og er inspirert av den utrolige, sanne historien om det eneste nazi-dødstoget som ble utsatt for et bakholdsangrep på vei mot Auschwitz.
Hvor kommer historiene dine fra? Hvordan finner du dem?
Jeg leter stadig etter nye ideer og ser etter spesielt to ting: Jeg vil ta en sann del av historien og belyse den for leseren. Og jeg vil finne en utrolig historie som ikke tidligere er fortalt. Jeg har jobbet med andre verdenskrig og Holocaust i 25 år; om jeg finner noe som får meg til å gispe av overraskelse, håper jeg leseren opplever det samme. Hver eneste leser er for øvrig velkommen til å kontakte meg online, enten gjennom nettsiden min, Facebook, Twitter, Instagram, eller hvor de enn er. Jeg elsker å ha kontakt med leserne mine.
Av redaksjonen
basert på et intervju med Kristin Downer
Til toppen