Den fjerde romanen i den såkalte Gilead-suiten av Marilynne Robinson heter Jack, som også er navnet på den kanskje mest foruroligende skikkelsen i forfatterens fiksjonsunivers. En arbeidsløs drukkenbolt, en boms, en løgner og småkjeltring som også selv blir løyet til, banket opp, utskjelt og utnyttet. Sønnen til pastor Robert Boughton – som vi har møtt i alle de tre første Gilead-bøkene – erklærer gjentatte ganger at han har som mål å bli god («Kjære Jesus, gjør meg harmløs»), men også i det mislykkes han stadig, noe som bare styrker hans selvforakt. I Jacks tilfelle er det ikke fedrenes synder som hjemsøker det villfarne barnet, men deres dyder – prestesønnen er like bevandret i Skriften som han er i storbyens smug og drikkebuler, men opplever fortroligheten med Guds ord som en byrde, og føler seg like redningsløst fortapt i kropp som i sjel.

Så griper kjærligheten vilkårlig inn: På gaten ser Jack en kvinne som overraskes av regnet, og han tilbyr henne paraplyen sin. De begynner å snakke, og hun inviterer ham inn på en kopp te. Della er lærerinne og datter av en metodist-biskop, på alle vis en respektabel kvinne. Men hun er også farget.

I 1940-årenes St. Louis i Missouri blir forhold på tvers av raser ikke bare rynket på nesen av, de kvalifiserer til fengselsstraff. Derfor utgjør Jack en fare for Della, simpelthen fordi han er hvit. Hun risikerer å miste både jobben og familiens støtte, det skjøre vernet hun har mot den systemiske rasismen som gjør at hun ikke regnes som fullverdig borger i sitt eget land. De to er fanget i hvert sitt utenforskap – han utstøtt for sin adferd, hun for sin hudfarge – og i samfunnets øyne har den ene ingen rett eller anledning til å redde – for ikke å si elske – den andre.

Handlingen i Jack foregriper de øvrige bøkene med ti år, og de som leser dem i kronologisk rekkefølge vil derfor vite at dette kommer ikke til å ende godt. Men Marilynne Robinsons skildring av Jacks ustødige reise mot fortapelse er dypt rørende og litterært blendende. Tidvis veldig morsom, iblant teologisk og filosofisk lærd, for det meste nesten skummelt psykologisk innsiktsfull. Og over det hele, som alltid hos Robinson, hviler den allvitende Gud. Som en prest sier til Jack når han kommer for å klage sin nød:

«Hvis Vårherre mener at du trenger straff, kan du være trygg på at Han vil sørge for det. Han vet hvor Han kan finne deg. Hvis Han i mellomtiden viser deg litt nåde, vil Han nok ikke ha noe imot at du finner glede i det.»