Klassiske mysterier for vår tid

På kort tid har J.K. Rowling, eller Robert Galbraith, som hun nå kaller seg, tatt krimlesere i hele verden med storm.

Hun kunne ha nøyd seg med å drikke champagne og kaste glans over veldedige formål etter den formidable Harry Potter-suksessen, men valgte å fortsette å skrive. Krimforfatter Harlan Coben er en av mange som skryter krimromanene hennes opp i skyene. Alle de tre romanene i serien om Cormoran Strike og assistenten hans, Robin, har føket rett inn på bestselgerlister verden over, og ingenting tyder på at Hvit død er et unntak.
Men hvorfor ble det egentlig krim da Potter-æraen var over?

Klassisk krim

–Jeg har alltid ønsket å skrive klassiske mysterier som tilhører vår egen tid, og krim er jo en perfekt sjanger sånn sett. Jeg elsker å ta med leseren på en reise der du aldri kan vite hvem som gjorde det og hvorfor. Det magiske med mysterier er nettopp den siste brikken som får kabalen til å gå opp. Så er det også noe mytisk når en detektiv-duo skal finne løsningen. Bøkene om Harry Potter var jo også fortellinger om hvem som gjorde det og hvorfor og hvordan, sier J.K. Rowling.

Hvorfor det rare navnet Cormoran Strike?

Ett bestemt spørsmål dukker alltid opp når hun intervjues om krimserien. Hvorfor har hun gitt hovedpersonen det merkelige navnet Cormoran Strike?
Svaret er enkelt. Hun vil at Strike skal ha et annerledes navn fordi den døde moren hans var en flammende, ukonvensjonell karakter, som måtte ta seg av Cormoran alene. Hun dro hjem til Cornwall for å føde og fant et navn fra hjemtraktene. Cormoran var en kjempe som visstnok levde i fjellene i Cornwall, og navnet passet fordi krimhelten til J.K. Rowling er en svær og temmelig utilgjengelig karakter. Når det gjelder Strike, lette hun etter et kort navn og fant en bidragsyter med Strike som etternavn i en bok om skikk og bruk i Cornwall.

God på planlegging

Hvit død er en stor roman. Rowling er ikke en forfatter som bare setter seg til tastaturet og lar fortellingen skje. Hun planlegger til minste detalj, og denne gang hadde hun et excel-ark med ni kolonner i tillegg til rød tekst for avledningsmanøvre, blå tekst for mulige spor og ulike farger for ulike mistenkte. Før hun starter vet hun hvem som er gjerningsmannen, og hvordan og hvorfor vedkommende utførte ugjerningene.

En herlig fortellerglede

–For noen år siden deltok jeg på et bokbad sammen med Stephen King og John Irving. Ett av spørsmålene handlet om hvordan vi jobbet med handlingen i romanene våre. Stephen fortalte hvordan han bare fulgte tråden for å se hvor den ledet ham, og John sa at han alltid visste hvor tråden skulle ta ham før han fulgte den. Jeg befinner meg sannsynligvis et sted midt imellom. Jeg kan gjerne følge en impulsiv idé uten start eller slutt, men jeg begynner aldri å skrive uten å vite hvor og hvordan det hele skal ende, sier den svært populære forfatteren, som i Hvit død igjen bekrefter at hun har en fortellerglede av en annen magisk verden.

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

«Cormoran!» Han var allerede halvveis nede i trappen, men snudde seg da han hørte navnet sitt. Han likte håret hennes slik, i lange, myke krøller under en krans av Yorkshire-roser. «Gratulerer.» Hun gikk noen trinn nedover i trappen og kjempet med en klump i halsen.
«Vil du virkelig ha meg tilbake?» Han tvang fram et smil. «Jeg har nettopp kjørt i en jævla evighet med Shanker i en bil som jeg har sterk mistanke om er stjålet. Klart jeg vil ha deg tilbake.»
Hun lo, skjønt øynene var fulle av tårer.
( …)
«Denne gangen vil jeg ha en kontrakt,» sa Robin i en streng tone som ikke stemte med uttrykket i øynene. «En ordentlig kontrakt.» «Det skal du få.»
«Okei, da. Vel, da sees vi …»
Når da? Hun skulle på en to ukers bryllupsreise.
«Si fra når du er klar,» sa Strike. Han snudde og begynte å gå ned trappen igjen.
«Cormoran!»
«Hva?»
Hun gikk mot ham til hun ble stående på trinnet ovenfor. Nå var øynene deres i samme høyde.
«Jeg vil høre alt om hvordan du tok ham, og alt sammen.»
Han smilte.
«Det kan vente. Men jeg ville aldri ha greid det uten deg.»
Ingen av dem visste hvem som tok det første initiativet, eller om de handlet samtidig. Før de visste hva som skjedde, sto de med armene fast om hverandre, Robin med haken mot Strikes skulder, han med ansiktet i håret hennes. Han luktet av svette, øl og legesprit, hun av roser og den svake parfymen som han hadde savnet da hun ikke var på kontoret lenger. Følelsen av å ha henne i armene var både ny og velkjent, som om han hadde holdt om henne for lenge siden, som om han uten å vite det hadde savnet det i mange år. Gjennom den lukkede døren ovenpå hørte de bandet spille videre:

I’ll go wherever you will go
If I could make you mine …

Til toppen