Det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere

Den kritikerroste forfatteren Jeanette Walls hadde en oppvekst som kan sjokkere selv den mest hardføre av oss.

* Jeanette Walls ble født i Phoenix, Arizona, i 1960. Da hun var liten, levde foreldrene hennes et eksentrisk nomadeliv. De jobbet sjelden, rømte fra husleier og flyttet fra sted til sted. Moren Rose Mary Walls var en fri kunstnersjel. Hvorfor lage mat når man heller kan male bilder? Det ble ofte kattemat og popcorn til middag. Jeanette og søsknene gikk mye sultne og jaktet mat i søppelspann. Faren Rex Walls var altmuligmann, varm og kjærlig, men alkoholisert. Han ble destruktiv og upålitelig når han ble full. Foreldrene så på hjemløsheten som et spennende eventyr. Begge var styrt av innfall og paranoia, og sannsynligvis bipolare.

* Da Jeanette var 17, rømte hun etter søsteren sin til New York, fullførte high school, og skrapte sammen penger til en bachelorgrad. Fra 1987 fikk hun jobb som skribent i New York Times sladrespalte.

*Jeanette etablerte et ryddig liv, og fortalte aldri om oppveksten sin til noen, ikke en gang til sin egen mann. Men så flyttet foreldrene etter til New York, og ble husokkupanter. De havnet stadig i avisene. Jeanette bestemte seg for å fortelle.

*Den selvbiografiske romanen Krystallslottet kom i 2005, og handlet om Jeanettes kaotiske oppvekst – fattigdom, galskap og kjærlighet. Boken fikk strålende kritikker, lå rekordlenge på bestselgerlistene og ble utgitt i 31 land. Tross en barndom med utrygghet og forsømmelse, viser memoarene også en skakk kjærlighet i bunn. Foreldrene prioriterte kultur og kunnskap, Jeanette kunne lese som treåring. Tittelen Krystallslottet (The Glass Castle) viser til drømmehuset pappa Rex lovet å bygge til familien. Han designet det selv og bar tegningene med seg overalt. Han måtte bare finne gull for å få råd til det.

*Filmen Krystallslottet kom i 2017, med Brie Larson, Naomi Watts og Woody Harrelson i hovedrollene. Det ble en rørende og utleverende film. Den åpner med at Jeanette, 3 år, koker hot dogs til seg selv. En gassflamme brenner magen hennes, og hun må på sykehus i ukevis. Få dager etter at hun er hjemme igjen, er Jeanette tilbake ved gassovnen, og koker pølser på egen hånd.

*Jeanettes far Rex døde i 1994, 57 år gammel. Han tok initiativ til forsoning med datteren før han døde. Moren Rose Mary døde 87 år gammel i 2021. Hun motsatte seg hele livet hjelp fra de fire barna, men tok til slutt imot økonomisk støtte til en bolig. Rose Mary malte bilder livet ut, og sa i intervjuer at hun ikke angret på noe.

*Jeanette Walls skrev tre kritikerroste romaner til; Ville hester, om hennes bestemors utrolige liv, Sølvstjernen og Herfra og til månen.

*Jeanette lever nå et godt liv med sin andre ektemann siden 2002, forfatteren John Taylor, på en gård i Virginia med utsikt til de grønne fjellene. Jeanettes mor bodde like bak huset deres de siste årene av sitt liv, i en hytte Jeanette og Taylor bygget til henne.

---

Herfra og til månen

– Det er mye av meg selv i Sallie.
– Hun er varm i hodet, åpen og snill, og bryr seg lite om sosiale normer. Men, en kvinne oppe i fjellene for 100 år siden måtte kunne håndtere en pistol, sier forfatter Jeanette Walls.
Herfra og til månen er lagt til foten av Blue Ridge-fjellene i Virginia, og forteller historien om en ung kvinne som navigerer i en verden der lovlig og ulovlig ikke alltid matcher rett og galt. På bygdene i forbudstiden drev mange med moonshine-virksomhet, ulovlig brennevinsproduksjon- og handel. Ofte på natten for ikke å bli tatt, kun opplyst av måneskinn. Karakteren Sallie bygger på en ekte kvinnelig moonshine runner, Willie Carter Sharpe, som fraktet brennevin i bil på nattestid. Bilene så helt vanlige ut på utsiden, men de hadde større motor, kunne kjøre mye raskere (om de støtte på politi), og med mye tyngre last. Det var en risikofylt og noen ganger dødelig business. Willie (og Sallie) ruste fjellveiene i Virginia!

Er blod tykkere enn vann?
Kanskje, tror Walls. – Sallie prøver å finne en måte og passe inn i familien på, slik vi alle gjør. Men når rollen du tildeles ikke passer – når sier du da «stopp, dette vil jeg ikke»? Kvinnerollen på den tiden var i stor endring. Og, vi blir voksne først når vi skjønner at foreldrene våre er mennesker fulle av feil. Sallie må forsone seg med faren – hun trodde han var nær perfekt, men han viser seg å være full av motsetninger. Hertugen hadde medfølelse, men kunne også være hensynsløs. Ingen er bare gode, eller bare onde. Skjønnheten finnes i spenningen mellom disse to, sier Walls.

Til toppen

«Jeg er Hertugens datter.»
«Gode gud,» sier en kvinne nesten hviskende. «Det er Sallie Kincaid.»
Hoder snur seg, folkemengden deler seg, og jeg går inn gjennom døren. Jeg er inne i Det store huset. Sørgende fyller hallen, men et øyeblikk ser jeg dem ikke. Det blomstrete tapetet, gulvteppet som kom helt fra Persia, hattestativet av messing og paraplystativet med løvehodeknotter, bestefarsklokken med solen og månen på urskiven – alt er så kjent, og samtidig er det så langt fra det livet jeg har levd sammen med tante Faye. Her mangler ingenting, her knipes det ikke på penningen – og det er vanskelig for meg å tro at jeg en gang bodde her, at jeg tok denne velstanden, denne overfloden, for gitt, men minnene kommer strømmende tilbake. Jeg akte nedover det forseggjorte gelenderet, klemte meg inn i det trange kottet når jeg lekte gjemsel med Eddie, løp bortover denne gangen når Hertugen ropte: «Jeg er hjemme!», og hoppet opp i armene hans. Jeg må holde meg fast i trappestolpen for ikke å falle. Jeg er hjemme.
(…)
Da får jeg øye på ham. Hertugen. Han sitter i den store ørelappstolen av skinn ved siden av liket av Jane og tar imot gjestene. Alle andre, alt annet, forsvinner. Han er så stor, så kraftig, tårner selv når han sitter. Det rustfargede skjegget er tettklippet, den hvite snippen stiv, en hvit nellik er festet på slaget på den svarte jakken, og han gestikulerer med en feit sigar.
Han kikker i min retning. Det prikker i ansiktet mitt. Jeg vinker, jeg smiler, og Hertugen nikker forsiktig, pliktoppfyllende, og så flytter blikket hans seg tilbake til fyren han snakker med, og prikkingen er borte og erstattet av en skamfull svie. Er det mulig at Hertugen ikke har kjent meg igjen? Blikket hans flakker i min retning igjen, som om han tenker seg om, så lyser øynene opp, og han sender meg det berømte Hertug-smilet sitt og reiser seg langsomt opp fra ørelappstolen.
«Sallie,» sier han, «min lille Rakkerunge.»
Jeg krysser rommet – jeg gjør mitt beste for ikke å løpe, ikke sprette. Jeg gir ham en stor klem, og han klemmer meg tilbake, men han slipper meg først, og så holder han meg på en armlengdes avstand og studerer meg fra topp til tå.
«Ikke så liten lenger, er du vel?» spør han.
«Ikke nå lenger.» Han ser heller ikke ut som han gjorde. Han er tykkere nå, har mage, og det rustfargede håret og skjegget har hvite striper.
«Godt å ha deg tilbake, jenta mi. Hvor lenge har du vært borte? Åtte år?»
«Ni,» sier jeg. Ni år, elleve måneder og fem dager. Jeg var åtte da han sendte meg bort. Åtte år gammel. Jeg fyller atten neste måned.

Til toppen