Camilla Groth har gjendiktet den svenske folkekjære poeten Kristina Lugn (1948–2020). I serien NORD utgir vi Hei så lenge, ha det bra! fra 2004 og samlingen med etterlatte dikt, «Slett ikke verst», fra 2022, i én bok.

Lugns forfatterskap kretser rundt tematikk som ensomhet, død- og kjærlighetslengsel, men også datter- og morposisjonen. Språket er enkelt, men kompleksiteten ligger ofte i de brå kastene innenfor hvert enkelt dikt, som medfører at de kan oppleves som absurde. Det er et stadig vekselspill mellom humor og alvor i dem. De tar opp i seg den utsattes hverdagsvirkelighet, og poesien hennes er ofte blitt karakterisert som kjøkkenbenkrealisme, i tradisjonen etter Sonja Åkesson.

Dette er livgivende, ensomme, såre, vakre, morsomme og engstelige dikt. Lugn har en helt særegen stemme, både sorgtung og vakker, med sterk dødsbevissthet, men også lattervekkende og leken.

En smakebit fra «Slett ikke verst»:

Det var en ytterst vanlig dag

jeg satt og skrev et foredrag

om hverdagsmot og nederlag

og hvordan være av dette slag

når alt jeg har

har feil adresse

når alt jeg gjør

får dårlig presse

jeg står igjen på feil landgang

og døden drar min hjembygdssang

å få et lån er jeg langt fra

men en faktura hjemmefra

får jeg, og slag, og de som svek

og som et nedlagt bibliotek

er kjærligheten i livets høst

kun milevis med savn, ei trøst

mot åpent sår dras hælens trang

og hvilen på en skinnegang

og asfalt på en sommereng

og rørte bær i bryllupsseng

en livstid uten håpets stropp

og et savn helt uten kropp

og når jeg søkte om lov til å bygge

sovero i himmelen, den trygge