Vi fire – og bestefar
«Faren min var en som kom opp på rommet og la seg på gulvet for å bygge Lego med meg. Vi bygget mye sammen, han og jeg. Lego, bilbane og modellfly, blant annet. (…) I begynnelsen satte jeg bare i gang, mens han var opptatt av å gjøre ting i riktig rekkefølge: Følg bruksanvisningen, ellers blir det tull!»
«Det er særlig to ting jeg husker fra juleferiene: oppriktig varme, og mange presanger. Bestefar elsket å handle julepresanger til andre.»
«Etter at bestefar døde, kjørte vi fra Kongsseteren til Slottet. Da så jeg alle lysene utenfor. Først noen få lys, så flere og flere, de vokste til et hav. (...) Vi sto oppe i vinduene og så det. Vi så menneskene komme sakte oppover. Alt var så stille. Vi så dem tenne lys etter lys. Det var sterkt for meg
å stå der ved slottsvinduet og se Slottsplassen lyse.»
---
Barndom for de få
Kronprins Haakon vokste opp i en tett familie på fire på Skaugum. Her var lek, lekser og vanlig familieliv. Men mye skilte seg også fra andre barns liv. På barneskolen var det ikke så enkelt for gutten som bare ville gli inn, bli likt og være som alle andre. Vennskapene måtte han jobbe for. For å kompensere begynte Haakon å øve på ting for seg selv, på sykkel, ski og windsurfing. De kommer til å bli imponert!
«Søsteren min og jeg hadde et veldig nært forhold mens vi vokste opp. Vi var i samme båt, og vi visste det. Vi kunne snakke med hverandre om alt, og vi kranglet ikke, jeg kan nesten ikke huske en eneste krangel. Hun er et utrolig fint menneske og har vært en god støtte for meg. Som eldst måtte hun brøyte vei. Hun oppdaget verden før meg, og hun oppdaget den for meg.»
På skolen
«De snakket om at jeg var prins. Prinsen. De likte å komme bort, gjerne når jeg lekte med andre, og gjøre det ubehagelig for meg. (…) Jeg snakket ikke om det hjemme, ikke til noen nevnte jeg disse episodene.»
«Fordi rollen min gjorde vennskap vanskelig, ble sterke relasjoner ekstra viktig. Jeg hadde et inderlig ønske om vennskap hvor alt føltes sant og ekte.»
---
Forelskelse og fortvilelse
Oi, jorden skjelver faktisk under føttene mine. Raser det sammen nå? Er dette slutten? Blir jeg tatt i skredet nå?
«Ok, sa jeg, vi kan gjemme oss i leiligheten og bli sittende til veggene kommer nærmere og nærmere. Vi kan ta bilen og bare kjøre. Men hva hjelper det? Da følger de etter. Dette stopper ikke. Å dra til utlandet vil bare utsette problemet. Enten rømmer vi, eller så konfronterer vi det, og lever som vi ville ha gjort om de ikke var der, nemlig gå ut i byen, ta en kaffe, prate om dagen og ta det som det kommer. Det var det vi gjorde. Journalistene fikk bare bli med. Vi varslet politiet om at vi skulle til St. Hanshaugen for en kaffe, og ba om hjelp hvis fotografer kom for nær, politiet kunne gjerne holde en meter eller to mellom oss og dem, på en hyggelig måte. Vi tok på oss de fineste klærne vi fant i leiligheten, jeg en duffelcoat jeg er glad i. Etterpå
leste jeg at vi hadde så sjuskete klær. Jeg hadde pyntet meg, jeg.»
«‘Er du klar?’ spurte jeg Mette før vi gikk inn døra til
alle journalistene og fotografene.
Da løp hun ut for å kaste opp. To minutter senere kom
hun tilbake.
‘Er du klar nå?’
‘Ja, nå er jeg klar.’»
«Jeg husker det vonde, men også alt det fine. Haakon og jeg hadde en veldig god start. Han kom hjem fra Berkeley med verdier han satte høyt. Han framsto smart og snill og helt kompromissløs på verdiene sine. Han var annerledes enn andre jeg kjente. Raskt havnet vi i intense diskusjoner. Vi ble veldig forelska. Også det var overveldende. Kjærlighet er jo det. Når jeg tenker tilbake, blander de to følelsene seg, en miks av forelskelse og følelsen av å være under angrep. Det er nesten så jeg tenker: Hvorfor dro jeg ikke? Svaret er enkelt. Jeg hadde ikke greid å reise fra han.»
Mette-Marit
«Noe av det jeg setter veldig pris på med Mette, er at hun er klok. Det er mye trygghet i det a ha en klok sparringpartner. Som sparker meg i leggen av og til, og som passer på at jeg deler litt, at jeg er, hehe, delvis i kontakt med mine egne følelser, i hvert fall innimellom. Jeg må vel etter hvert innrømme at det har vært bra for meg, selv om jeg har strittet imot med all kraft.»
---
Alltid synlig
«Caps og solbriller funker ikke, de gjenkjenner meg uansett.»
Selv hjemme på Skaugum er det alltid folk rundt ham. Våkner han på natta for å lage seg en kopp te, vet vaktene det. De er alltid der. På spørsmålet: «Hvordan er et liv med vakter rundt deg konstant?», svarer han: «De var der fra begynnelsen, vet du. Det er normalsituasjonen min.» Kronprinsparet ser dem gjerne ikke, men de er der. Derfor er det alltid lyder i huset. Mette-Marit brukte lang tid på å venne seg til det, barnevakter kan bli skremt, men for ham er dette normalen.
---
Far og kjæreste
Da kronprins Haakon ble sammen med Mette-Marit, ble han kastet inn i småbarnstilværelsen. I boka forteller han åpenhjertig om forholdet til de tre barna, om oppdragelse, om livet som kjæreste og som gift – og også om Märtha, Ari, Durek, mor og far, og storfamilien. Mette-Marit har egne passasjer i boka der hun forteller om livet med Haakon.
«Noe av det jeg setter veldig pris på med Mette, er at hun er klok. Det er mye trygghet i det a ha en klok sparringpartner. Som sparker meg i leggen av og til, og som passer på at jeg deler litt, at jeg er, hehe, delvis i kontakt med mine egne følelser, i hvert fall innimellom. Jeg må vel etter hvert innrømme at det har vært bra for meg, selv om jeg har strittet imot med all kraft.»
«Nå har jeg vært gift med Haakon i mange år – ja, i størstedelen av mitt voksne liv. Vi har strevet og hatt våre kneiker, som andre, men jeg er usannsynlig glad for at vi holdt ut. Vi er sammen. Vi funker for hverandre. Jeg gir ham et lite puff nå og da, også har han en forankring som jeg trenger. Jeg tror det har vært viktig at han har hatt meg, og veldig viktig at jeg har hatt ham. Han er det mennesket jeg har størst respekt for. Når jeg tenker på hva jeg liker ved ham, er det ikke disse aha-øyeblikkene med så kjekk han er nå jeg tenker på. Kjernen er et annet sted. Summen av alt vi har opplevd, er vel hva vår kjærlighet er. Å stå i hele spekteret sammen uten å gi opp.» Mette-Marit
«Jeg føler meg heldig, for jeg synes alle tre er morsomme. Sånt kan man jo ikke ta for gitt. De er kule, om det er lov a si det om sine egne barn. (…) Mette sier at jeg burde ha med i boka at jeg er så glad i barna at det kan gjøre vondt. Det er jo litt sånn (…) Å være forelder gjør en ikke lykkelig hele tiden, men man kjenner at man driver med noe dypt meningsfullt.»
Frihetsfølelse
«I vannet fikk jeg være meg selv. Også i dag, som voksen, er jeg på mitt lykkeligste i vannet sammen med familien min. Det gir en indre ro når flokken samles i det jeg liker best: å være i bølgene. Ingenting slår den følelsen.»
---
Prinsen som ville redde verden
Da kronprins Haakon hadde fullført utdannelsen i Forsvaret, dro han til Berkeley i USA for å studere statsvitenskap. Han fikk venner fra hele verden, kjente for første gang på følelsen av å sitte inkognito på kafé, gikk på konserter – og surfet. I disse årene ble dessuten et stort samfunnsengasjement
vekket. Kronprinsen kom tilbake til Norge med et brennende ønske om å redde verden. Engasjementet har fulgt ham i arbeidet videre som kronprins – med et arbeidstempo de fleste ville besvimt av. Arbeidsdager fra 07 til 00 er ikke uvanlig for Haakon. Blanke dager finnes knapt!
«Ja, det er det det handler om. Jeg vil være til nytte. Jeg vil bidra positivt på en eller annen måte.»
Kronprinsessen kommer inn i biblioteket under intervjuet:
«(…) Du har jo alltid vært flink, og i flere år prøvde du veldig å bli enda flinkere. Du skulle ordne opp i alt og få til alt.»
«Det var ekstremt givende», svarer han. «Jeg liker den energien», legger han til.
Hun ser på ham.
«Det vet jeg», sier hun, «men du var jo flink allerede, og så skulle du likevel legge på mer og mer. Nå synes jeg du har mer
balanse i livet. Du har mer tid til både dem og det rundt deg. Du har bevist at du kan få til mye, men du vet også at du ikke
alltid må jage enda mer. Det er å komme i balanse, det er meningen med livet, synes jeg, det å være snill, også mot seg selv.»
Han smiler mens han ser ut i lufta.
«Det å ville noe … og kjøre på for å få det til. Jeg liker den kraften», sier han.
Hun ler.
«Du har jo ikke mista den! Det gjelder bare å bruke kraften på riktige ting. Og at du ikke blir dømmende, som du kan bli noen
ganger. Jeg mente at du har landa. Ting har falt mer på plass. Du er snillere mot deg selv og andre. Du er blitt trygg på det du
skal inn i.»
«Jo takk», sier han. Hun kysser ham og forlater rommet. Han blir sittende uten å si noe mer.
Han ser ettertenksom ut.
---
Hva har du lært av kongen?
«Å puste med magen. Hvis folk er sinte, vil man at de skal bli mindre sinte. Jeg vil i hvert fall det, og det er fristende å kaste seg på enkle løsninger. Der har faren min lært meg at vi puster med magen. Framfor å velge en løsning som demper trykket den dagen, ber han meg se det store bildet, avgjørelsen skal stå seg over år. Pust med magen, gjentar han da. Er det mye styr, forsøker jeg å gjøre nettopp det. Og så er han snill. Kongen er rett og slett snill. Det er en undervurdert kvalitet. Jeg ønsker a være det selv.»
Og av dronningen?
«Verdien av å fordype seg, gå ordentlig inn i noe, være interessert og ha stayerevne på det. Når moren min er interessert, er hun veldig interessert. Hun er blant annet veldig opptatt av kunst og kultur. Jeg er ikke helt der, men jeg gjenkjenner egenskapen. Jeg gikk som sagt veldig inn i triksing med sykkel, gitarspilling, jeg ville bli skikkelig god på ski – og i fagene jeg studerte.»
