Minnegudstjenester i den akutte fasen etter en større ulykke er en moderne rite som har blitt vanlig siden siste halvdel av 1980-tallet. Gudstjenesten retter seg primært mot pårørende og andre katastroferammede, og et typisk trekk er at representanter for politi, ambulanse og annet innsatspersonell som regel er med som rituelle aktører i forbindelse med lystenning.

Med henvisning til Åstaulykken, Sleipnerulykken og et par mer lokalt pregede hendelser tar boka for seg denne særdeles viktige og krevende typen gudstjeneste og analyserer den i relasjon til praktisk teologi, riteforskning og katastrofeterapi. Hva er karakteristisk for denne riten, hvordan oppleves den, hvilken funksjon har den, og hvordan kan den fungere best mulig i spenningsfeltet mellom tradisjonell folkekirkelighet og et økende multireligiøst samfunn?

Gråte min sang er skrevet med tanke på personell i kirka og helsevesenet, politiet og andre som kan komme i berøring med tematikken gjennom sitt arbeid, men vil også være av interesse for folk som er interessert i moderne riter ikke minst i forbindelse med til død og sorg.