Elisabeth 1. og den engelske gullalderen

HOVEDBOKEN PRESENTERT AV LISA SVENDSEN

Elizabeth I var like beundret og sagnomspunnet i sin samtid som hun er i dag. Hun var en av Englands mest suksessfulle regenter, og hennes regjeringstid kan på alle måter kalles en gullalder. Da hun kom til makten i 1558 lå England etter de store europeiske maktene både kulturelt og maktpolitisk. Da hun døde i 1603 sto landet derimot frem som en stormakt. Elizabeth hadde med sin sterke personlighet og spesielle talent for politisk manøvrering klart å skape religiøs ro og politisk samkjøring, lagt til rette for en storslått kulturell blomstring og bevist at England kunne regnes som en sterk militærmakt. Med hennes seier over den spanske armada ble England verdens ledende sjøfartsnasjon, og det la grunnlaget for landets kommende verdensdominans.

Elizabeth ble dronning da hun var 25 år gammel, og hennes regjeringsår var dramatiske. Men det skjedde også mye i årene før hun kom til makten. Elizabeth var resultatet av en av de viktigste og mest epokegjørende skilsmissene i verdenshistorien. Hennes far, den lunefulle Henrik VIII, tvang gjennom en skilsmisse fra sin første kone, Katarina av Aragon, for å gifte seg med den vakre Anne Boleyn. Henrik kom dermed i åpen konflikt med paven i Roma. Dette var starten på den politiske og religiøse konflikten som endte med Englands helt spesielle form for reformasjon. Henrik VIII og Anne Boleyn fikk datteren Elizabeth, men den stormende forelskelsen kjølnet raskt og endte etter få år da Anne ble dømt for utroskap og henrettet. Elizabeth mistet dermed moren sin i ung alder, og hun fikk erfare store omskiftninger tidlig i livet. Hun gikk fra å være alles midtpunkt som prinsesse og arvtaker til den britiske tronen, til å bli skjøvet ut over sidelinjen og nærmest glemt da hun fikk en halvbror noen år senere. Hun fikk en god utdannelse og lærte det politiske spillet i praksis av både sin far, bror og søster, og ikke minst sine egne erfaringer. Hun må ha blitt selvsikker av å få ansvaret for en rekke eiendommer allerede i tenårene og av selv å styre en kongelig husholdning. Men på den annen side må hun ha fryktet for sitt liv da hun ble anklaget for forræderi og nesten henrettet av sin egen søster.

Elizabeth hadde en usedvanlig farefull og dramatisk oppvekst, og Sparkey sammenligner hennes situasjon med to andre britiske monarker. Hennes bestefar Henrik VII levde i jaget eksil i mange år før han kom til makten, og han ble konge først etter å ha seiret over sin rival på slagmarken. Charles II var også rømling i eksil i årene mellom avskaffelsen av monarkiet i 1649 og gjeninnsettelsen i 1660. Den ene av dem ble full av mistanke til alt og alle, mens den andre ble en mester i kynisme. Elizabeth reagerte annerledes på all dramatikken. Hun opptrådte mer menneskelig. Hun var svært intelligent, var villig til å inngå kompromisser, viste både hengivenhet og kjærlighet, men kunne også være tøff og urokkelig om hun ville. Hun lærte seg raskt at hun ikke kunne stole på folk, og hun drev ofte et kløktig dobbeltspill. Hun utviklet et bevisst utydelig språk der meningen var åpen for tolkning og umulig å bruke mot henne. Jo mer hun sa, jo mindre forståelig var det. Det reddet livet hennes flere ganger, og hun benyttet seg ofte av det i politisk sammenheng.

Det er mange som har blitt fascinert av Elizabeth I, men de fleste biografiene handler om hennes liv som dronning av England. De tar for seg den mektige og utilnærmelige jomfruen med forseggjorte parykker, overdådige kjoler og kraftig sminke som regjerte sterkt og målbevisst. Starkey er interessert i denne siden av Elizabeth også, men han synes den unge Elizabeth er mye mer spennende. For det var i hennes unge år at hun ble formet til det mennesket og den dronningen hun senere ble. Nettopp her ligger årsakene til hennes eventyrlige suksess.

Starkey mener at de mange konfliktene i den nærmeste familien formet Elizabeth, men han er forsiktig med å tolke virkningene i en moderne populærpsykologisk tankegang. I stedet ser han på Elizabeths egne ord og handlinger. Han vurderer utviklingen i Elizabeths erfaringer og kunnskaper, ser på hennes forhold til religion og personlige lojalitetsbånd og tar for seg hennes maktgrunnlag. Han går dessuten inn på Elizabeths rolle i konspirasjonsplanene mot halvsøsteren, dronning Mary I. Hennes nære venner var stadig involvert, men Elizabeth selv nektet alltid hardnakket for å ha noe med det å gjøre. Selv i dag vet vi ikke hva slags rolle hun egentlig hadde.

Starkey kommer med nye og originale teorier og argumenterer godt for disse. Han er aldri redd for å si hva han mener, og han krydrer boken med sin glitrende sans for humor. Historien han forteller om den unge Elizabeth er et herlig eventyr fullt av spenning og uventede hendelser, og den fortelles med en slik intensitet og driv at du tar deg selv i å håpe at det går bra, til tross for at du vet at det blir en lykkelig slutt. Samtidig er de historiske personene usedvanlig levende beskrevet. Henrik VIII, Anne Boleyn, «Blodige» Mary og Elizabeth selv fremstilles ofte som enten gode eller onde i bøker, filmer og serier. Men her har hver person ulike sider uten at det blir forvirrende. Tvert imot; det virker klargjørende. Handlingene deres fremstår som naturlige fordi vi får en fornuftig forklaring basert på deres bakgrunn og forutsetninger. Hvorfor giftet for eksempel Henrik VIII seg hele seks ganger? Fordi han var en uhelbredelig kvinnebedårer med et overfladisk forhold til ekteskapet? Eller, som Starkey foreslår, fordi han tok ekteskapet altfor alvorlig og forventet seg for mye av det? Henrik ønsket seg mest av alt et lykkelig ekteskap og en sønn – og de to kriteriene hang nøye sammen. Hans handlinger fikk igjen avgjørende betydning for Elizabeths selvvalgte sølibat og barnløshet. Dette var erfaringer og lærdommer hun fikk før hun ble dronning, og det var disse hun støttet seg til senere i livet da hun selv satt ved makten.