Doña Maria av Cecilia Samartin (Innbundet)

Doña Maria (Innbundet)

roman

Forfatter:

Jorunn Leite (Oversetter)

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2012
Antall sider: 465
Forlag: Juritzen forlag
Språk: Bokmål
Originaltittel: Doña Maria
Oversatt av: Leite, Jorunn
ISBN/EAN: 9788282052399
Kategori: Romaner
Omtale Doña Maria

Størst av alt er kjærligheten

Cecilia Samartin har gjort det igjen. Doña Maria er en utrolig sterk roman om den store og altoppslukende kjærligheten. Les den sakte, for du vil ønske at boken aldri tar slutt.

Men størst av alt er kjærligheten, heter det, og Doña Maria handler nettopp om det. Cecilia Samartin, cubansk flyktning og bestselger av rang, er tilbake der hun selv ble født midt under revolusjonen i 1961: I Havana, med tre sterke kvinner som hovedpersoner. Det blir sagt at Cecilia Samartin er vår nye Isabel Allende. Så vidunderlig åpen mot livet, så følsom for ørsmå, magiske øyeblikk. Nå har hun skrevet en roman om å leve på den skjøre linjen mellom håp og virkelighet. Doña Maria er dramatisk, gripende, og ikke minst et vitnesbyrd om hvor vindunderlig kjærligheten kan være når den blir satt på prøve.

En utrolig sterk roman

Det er søndag, en orkan herjer Havana, og gamle Maria venter niesen Sophie på besøk. De går på kafé, og Sophie spør om livet på Cuba før revolusjonen. Maria på sin side vil vite hvor Ernesto, faren til Sophie, befinner seg; han er forsvunnet. Ingen av dem får svar. Maria har for lengst lært seg at det lureste på Cuba er å holde munn. Sophie vegrer seg for å fortelle at Ernesto, Marias øyensten, er dømt til 26 grusomme år i fengsel for å ha snakket om menneskerettigheter og ytringsfrihet. Sophie vil bort fra Marias kjære Cuba, der revolusjonen er både gud, konge og herre for en indre krets av nådeløse politikere. Så møter hun kjærligheten i Damien, en spansk arkitektstudent som lover henne et nytt liv i et nytt land.

En annerledes orkan
Moren til Sophie, Silvia, drømmer om å få besøke Ernesto i fengselet, men det stikkes hele tiden kjepper i hjulene. Når Ernesto prøver å hjelpe sine medfanger, utsettes han for tortur av verste slag; det er kun tanken på Silvia som holder liv i ham. Den eneste måten å holde kontakt på, er å smugle brev ut og inn av fengselet. Når koner, døtre og søstre av politiske fanger for n´te gang nektes besøk, er det klart for det som skal bli en annerledes orkan på Cuba: Hver eneste søndag møtes disse kvinnene, med Silvia i spissen, kler seg i hvitt, og går gjennom gatene med gladioler i hendene, som et symbol på deres fredelige budskap: De ønsker sine menn ut av fengselet, og å leve i sannhet og frihet.

Tre flotte kvinner
Disse magiske trådene av ekte kjærlighet binder handlingen sammen og minner oss om at livet ikke først og fremst er trist, men vidunderlig vakkert, når Ernesto utsettes for grusom tortur og Silvia marsjerer i hvitt. Eller når Maria tenker på Benito, sin fortapte kjærlighet, og Sophie trekkes inn i et dramatisk spill hun ikke vet utgangen av. Alt sammen strålende komponert, og følelser som er så presist og nyansert skildret at selv en stakkars mannlig anmelder kan miste pusten. Her er fortellerglede og forfatterkunst av beste klasse spunnet rundt tre flotte kvinner som også er levende bevis på at blod er tykkere enn vann. Og ikke minst en avslutning som får et hvert hjerte til å smelte. Les Doña Maria, og tving dine kjære til å gjøre det samme!

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Andre utgaver

Doña Maria
Bokmål Lydbok MP3-CD 2012
Utdrag

Flere andre kvinner reiste seg også, men de fleste ble sittende og se vantro på opptrinnet. De hadde aldri sett noen konfrontere en statlig ansatt på denne måten før, og aller minst en som bar våpen.
   "Vi vil se mennene våre, og sønnene og brødrene våre," sa Silvia. "Vi har rett til å se dem, og de har rett til å se oss."
   "Svina dere har kommet for å besøke, har ingen rettigheter," svarte vakten, som kokte av sinne nå. "De er forrædere og avskum som ikke fortjener noen ting, ikke engang besøk fra de skitne horene sine. Så dere kan ta med de stinkende fittene deres og marsjere ut herfra med en eneste gang."
   Et øyeblikk vurderte Silvia å fly på ham. Han kom til å skyte og drepe henne, men hun følte at de andre kvinnene ville fullføre det hun bare kunne begynne på, og rive ham i filler lem for lem. I øyeblikkets raseri ville hun gjerne ofret livet for at det skulle skje, for å vite at han led på samme måte som mannen hennes gjorde.
   På de få sekundene det tok Silvia å ta seg sammen, reiste flere av de andre kvinnene seg. Nå sto omtrent halvparten av alle i rommet, og den andre halvparten vurderte det.
   "Kom dere ut!" skrek vakten til dem. "Kom dere ut før jeg arresterer dere alle sammen!"
   "Dette blir ikke det siste du hører fra oss," sa Silvia rolig, og hun snudde seg og gikk ut av rommet, ut i det skarpe sollyset, mens hun skalv og bekymret seg for at oppførselen hennes kunne komme til å skape problemer for Ernesto. Kanskje vakten hadde kjent henne igjen. Da gikk det med gru opp for henne at det var et brev som identifiserte henne selv og Ernesto i vesken hun hadde kastet på ham. Hun kunne ikke la ham ta den. Hun kunne ikke la Ernesto få det enda verre på grunn av henne, og hun var klar til å gå tilbake og trygle om vaktens tilgivelse hvis det ville hjelpe ham.
   Da hun snudde seg for å gå inn igjen, ble hun omringet av kvinnene som hadde ventet sammen med henne, og alle gratulerte henne med motet hennes. Til Silvias lettelse hadde den unge jenta som vakten plaget, berget vesken hennes. Silvia sjekket øyeblikkelig at brevet til Ernesto var trygt på plass.
   "Du var fantastisk," sa jenta. "Takk for at du hjalp meg. Jeg heter Gladys."
   "Da du snakket med vakten, følte jeg noe," sa en annen kvinne. "Det er vanskelig å beskrive, men det var sterkt, og det var det beste jeg har følt på lenge." Andre sa seg enig.
   "Jeg kjente sinnet som har kokt inne i meg helt siden de tok mannen min boble til overflaten."
   "Det var som en orkan," sa kvinnen ved siden av henne.
   "Vi må gjøre noe."
   "Vi kan ikke la dem stenge mennene våre inne til de råtner."
   "De er ikke forbrytere."
   "De er gode og modige menn, som bare ønsker å bli hørt."
   "Verden vet ikke om dem."
   "Vi må snakke med høy stemme."
   "Verden vil ikke høre."
   "Da må vi tvinge dem til å lytte."

Til toppen

Om forfatter Cecilia Samartin

Først og fremst om kjærlighet

Hun er en av Norges mest leste forfattere. Cubansk-amerikanske Cecilia Samartin leverer den ene bestselgeren etter den andre. Hvorfor er bøkene hennes så populære i Norge?

"Jeg har hørt at nordmenn er åpne for andre kulturer og reiser mye, så kanskje de liker det eksotiske i bøkene mine. De har jo mye følelser i seg, og kanskje det også gir leseren en følelsesmessig reise inn i en annen kultur," har hun selv uttalt. Bøkene handler ofte om unge kvinner som må takle store følelser, og hun blir selv veldig følelsesmessig engasjert når hun skriver. Hun er psykolog og familieterapeut, og kaller skrivingen sin selvterapi.

Kampen for tilværelsen
Hun ble født midt under revolusjonen på Cuba i 1961, og familien flyttet til USA før hun var ett år. Nå bor hun med ektemann og to katter i Pasadena utenfor Los Angeles, og har etter hvert blitt en veletablert forfatter etter å ha jobbet i mange år med mennesker som kommer som innvandrere til USA fra land i Latin-Amerika, flere av dem både fattige og papirløse. Mange har også opplevd store tap i livet, og historiene deres har ledet henne til å skrive romaner som varmer både hjerte og sjel. Hun har høstet stjernekritikker for sine hjerteskjærende skildringer om menneskers kamp for tilværelsen.

Fryktløs kjærlighet
Men kanskje handler romanene hennes først og fremst om den kjærligheten som tåler alt, har kraft til å overvinne alt, og ikke bare er en romantisk liten greie, men en fryktløs kraft som kan overvinne alle problemer når den brukes rett. Kanskje det også er derfor fansen gråter når de møter henne, fordi hun ikke er redd for å føle dypt med karakterene i bøkene sine. De sies å være mer karakterdrevet enn handlingsdrevet, men i hennes siste roman, Doña Maria, får leseren både i pose og sekk. Tre sterke kvinner og en historie som er så sterk at Samartin feier all tvil om hennes evner til å lage gode plot til side.

Undertrykkende regimer
"Å skrive er ikke et normalt liv," har hun uttalt. Likevel setter hun seg til tastaturet klokken seks hver morgen, og skriver til to. Da er hjernen klar, verden har ennå ikke kommet inn og hun er bare på sitt eget sted. Det blir mye tid i ens eget hode uten noe stimuli fra andre, og det kan være usunt, ifølge Samartin. Hun elsker barn, men å få barn selv har aldri vært et tema. På spørsmål om hun noen gang har følt hat, svarer hun at det er umulig å føle kjærlighet uten å ha hatet. Ikke minst føler hun overfor undertrykkende regimer og diktatorer som lever som konger mens folk flest lever som dyr.

Cubas paradoks
Å skrive Doña Maria må ha vært en ekstra sterk emosjonell opplevelse for henne, og hun er da også svært opptatt av Cubas paradoks. Et fargerikt land med karibiske strender, varme mennesker og tradisjoner for impulsive levesett har de siste femti årene vært offer for et totalitært regime som har frarøvet befolkningen all verdighet og håp. Da regimet arresterte 75 intellektuelle i 2003 førte det til at koner, døtre og søstre av fangene startet  en fredsmarsj med kvinner i hvitt i Havanas gater hver søndag, en bevegelse som nå er nominert til Nobels Fredspris. Med dette som utgangspunkt har Cecilia Samartin skrevet en sterk roman om den fryktløse kjærligheten som overvinner alt.

 

9 spørsmål til Cecilia Samartin

1. Hvorfor tror du romanene dine er så populære i Norge?
Spørsmålet gir meg muligheten til å tenke over hvorfor jeg setter så pris på mine norske lesere. Selvsagt jobber forlaget knallhardt, jeg vet jo at det er viktig. Samtidig vet jeg at mine norske lesere forstår meg godt, og at vi har utviklet et vennskap basert på tillit og respekt.

2. Hva handler romanene dine først og fremst om?
Mine romaner handler først og fremst om kjærlighetens kraft, som mange mener er den sterkeste kraften i universet vårt. Mine lesere vet godt at de ikke handler om den såkalte "romantiske" kjærligheten.

3. Hva er viktigst når du skriver - karakterene eller handlingen?
For meg kommer karakterer før plot. Når jeg har forstått karakterene fullt og helt og de utvikler seg, blir jeg helt oppslukt av dem, og det er faktisk de som skriver bøkene mine. Jeg planlegger plotet på forhånd, men hvis karakterene er uenige, forandres det så det føles riktig. Jeg følger alltid karakterene mine; de er rett og slett min skriveguide.

4. Kan du si noe generelt om hvordan du jobber ut romanene dine?
Når jeg skriver, prøver jeg å koble ut resten av verden og leve tett inntil karakterene med så få distraksjoner som mulig. Jeg har alltid en plan, står opp før soloppgang og jobber til klokken to. På denne tiden av dagen er jeg i en transe som både er spennende, krevende, frustrerende og takknemlighetsfull. De som står meg nær, spesielt min ektemann Steve, forstår at jeg blir litt underlig i denne prosessen. De gir meg mye rom og forståelse, noe jeg setter stor pris på.

5. Hvordan er ditt forhold til Cuba? Hvordan ser du på Cuba i dag?
Cuba er mitt hjemland, landet lever i mitt hjerte og min sjel og har vært kilde til mye sorg og glede i livet mitt. Jeg elsker Cuba betingelsesløst fordi landet omfatter min familie, arv, kultur og mine verdier. I dag er dessverre Cuba en fortapt sjel, som desperat ønsker at verden skal høre deres fortvilte rop om hjelp. De siste femti årene har landet dessverre vært et synkende skip, men der det er liv, er det håp.

6. Hvordan var det å skrive Doña Maria?
Det første jeg tenker på er følelsen av ydmykhet. Å skrive om mennesker som ofret så mye, og fortsatt har vilje og styrke til å gå videre i livet gjorde meg ydmyk. Jeg følte ofte at jeg ikke hadde rett til å skrive om dem, men jeg kunne ikke kvele skriket i mitt eget hjerte!

7. Hva er hovedtema i Doña Maria?
Hovedtema er at selv ikke grådigheten, korrupsjonen og mishandlingene til de mest tyranniske regjeringer kan få kjærlighetens ekte sannhet til å stilne.

8. Hvorfor er Ladies in White en så viktig organisasjon?
Ladies in White setter seg selv i stor fare på grunn av kjærligheten til deres egen familie og hjemland. De snakker åpent ut om overtramp i forhold til menneskerettighetene og diktaturet på Cuba, som ikke tillater ytringsfrihet og andre grunnleggende rettigheter. Ladies in White har overvunnet frykten som får mange til å tie. Jeg beundrer dem, og Doña Maria er dedikert disse flotte kvinnene.

9. Hvorfor bør menn også lese romanene dine?
Rent generelt mener jeg det er bra for menn å lese bøker skrevet av kvinner; ikke nødvendigvis av meg. Menn som er villige til å undersøke hva som berører kvinner, vil få innsikt og visdom på kjøpet, og i tillegg finne det underholdende. Jeg har hatt gleden av å møte mange av mine mannlige lesere, og ser frem til å møte enda flere, og utveksle ideer med dem. Det vil utvilsomt gjøre meg til en bedre forfatter.

Til toppen