En kvinne blir halshugget i sitt eget hjem. Hennes mann, førstestatsadvokaten, arresteres for drapet. Bevisene er overveldende. Men politiførstebetjent Hanne Wilhelmsen er ikke overbevist. Hun står foran sin vanskeligste sak noensinne.

Kvinnen på gulvet hadde for kort tid siden vært askeblond. Det kunne man ikke se nå. Hodet var skilt fra kroppen, og det halvlange håret hadde filtret seg inn i trevlene rundt den avskårne halsen. Bakhodet var dessuten smadret. De døde, vidåpne øynene stirret liksom forbauset mot Hanne Wilhelmsen, som om politiførstebetjenten var en høyst overraskende gjest.

Det brant fortsatt i peisen. Lave flammer slikket en sotsvart bakvegg, og det sparsomme lyset rakk ikke særlig langt. Siden strømmen var gått og nattemørket trykket seg mot vinduene som en nysgjerrig tilskuer, følte Hanne Wilhelmsen behov for å legge på mer ved. I stedet tente hun en Maglite. Strålen strøk over liket. Kvinnens hode og kropp var riktignok skilt, men avstanden mellom dem var så liten at halshuggingen måtte ha skjedd mens kvinnen lå på gulvet. - Synd med det isbjørnskinnet, mumlet politioverkonstabel Erik Henriksen.