Chris Tvedt & Elisabeth Gulbrandsen: Et samskrevet forfatterpar

Du kan ikke løpe fra det du har gjort. Det vil for alltid være der. De valgene du gjør må du stå for. Og ta konsekvensen når den tid kommer. Uansett.

Det er banalt, tenker du. Det tenker Chris Tvedt og Elisabeth Gulbrandsen også. Men det banale er ofte det vanskeligste. Og det enkleste. Du må ta konsekvensen av handlingene dine. Det er det den tredje boken om Edvard Matre og hans kjæreste Victoria handler om. Du kan løpe, men du kan ikke gjemme deg. Enten du er etterforsker eller morder. Enten det handler om kjærlighet eller ondskap.

Beinhardt til verks
"Vi skulle skrive en enklere bok enn den forrige, Den blinde guden. Vi trodde også at vi gjorde det, men forsto etter hvert at vi var i ferd med å gjøre det for komplekst. Vi hadde gått over grensen, og det stoppet av seg selv. Det funket rett og slett ikke. Så gikk vi beinhardt til verks. Skar vekk mye av teksten, og kom inn til beinet av det vi ville skrive. Vi ville ha mer driv, trøkk, større følelser, mindre mas, og det tror vi at vi har lyktes med," sier forfatterparet unisont. Mottakelsen tyder på at det var en genistrek.

En intellektuell lek 
At det er godt å være to når det butter er det ingen tvil om. Å skrive sammen handler om å være innstilt på å anerkjenne at den andre har rett. Når man skal knekke koden, er det godt å ha en annen å lytte til, å snakke med. Og alt tyder på at Tvedt og Gulbrandsen fikser den biffen. Å utfylle hverandre, å være samkjørt, så å si et samskrevet par, gjør at teksten blir mer nyansert. De oppfatter skrivingen som en slags form for intellektuell lek, og sammenligner gjerne med musikk.

Skriving og musikk
"Hvorfor skal skriving nødvendigvis være annerledes enn musikk? Ser vi bort fra alle forventningene om at en forfatter skal sitte i sin egen hule og skrive, er det egentlig ingen forskjell mellom musikk og litteratur. Fantastisk musikk skapes nettopp i samspill, bare se på de store jazzmusikerne," sier Elisabeth. Ingen dum sammenlikning, bare den enkelte finner sin rolle, og de har begge funnet sine. Chris skriver skjelettet, driver historien frem, mens hun skriver scener, retter og klipper inn og ut. Når han har fått hennes tekster, har han selvsagt rett til å gjøre det samme. Det blir geniale saker av sånt.

Krim og kjærlighet
At det løsnet i Djevelens barn, er det ingen tvil om. Når du leser teksten, kan du se at de har hatt det gøy. Veldig gøy. Leseren har ingen problemer med å følge flere parallelle historier, og spiren til selve krimplotet fikk de i et TV-program om ondskap. Senere ble alt, nesten alt, de hadde tenkt justert, men én historie har de holdt fast ved: kjærligheten mellom Edvard og Victoria. De ville kombinere krim og kjærlighet, og gudene skal vite at de har fått det til, selv om boken har den nådeløse tittelene Djevelens barn.

Victorias bok
"Dette er på mange måter Victorias bok. Hun var jo nesten fraværende i den forrige om Edvard, men her har hun fått stor plass. En av utfordringene denne gang var at dette er tredje og siste bok i trilogien om Edvard Matre, så det var ikke bare én tråd å hanke inn, det var flere, ikke minst når det gjelder forholdet mellom Edvard og Victoria. Etter hvert som vi skrev oss utover i manuset, kom løsningen av seg selv, både når det gjelder kjærligheten og de mysteriene Edvard slet med å finne ut av. Plutselig ble det enkelt å sette sammen de ulike delene slik at løsningen ble naturlig, og avslutningsscenen er vi veldig fornøyd med. Den fikk det sømløse drivet vi alltid er ute etter når historien nærmer seg slutten," understreker Chris og Elisabeth. 

Michael Brenne + Edvard Matre
Det skulle egentlig blitt en Michael Brenne-bok denne gang, men den ble satt på vent da plotet til den tredje Matre-boken utkrystalliserte seg. Men neste gang er det Brennes tur, ifølge forfatterparet, og den er det først og fremst Chris som skal skrive. Ikke misforstå, Elisabeth er selvsagt med på ferden når plotet skal snekres og researchen skal gjøres. Og kanskje ikke minst når det skal tenkes høyt underveis i prosessen. Begge er jurister, så det mangler ikke på Brenne-kompetanse. Og bare så du vet det, de leker litt med tanken om at Michael Brenne og Edvard Matre kan møtes en gang i fremtiden. "Vi får bare se hva som skjer," sier de lakonisk når spørsmålet kommer opp. Samme svar fra begge, selv om de blir intervjuet hver for seg. De er ikke bare samskrevet. De er faktisk samsnakket også.

Chris Tvedt og Elisabeth Gulbrandsen intervjuet av Bernt Roald Nilsen 

Til toppen

Victoria satte seg med ett opp i sengen. "Det er noe jeg må fortelle deg," sa hun. De lå ved siden av hverandre oppå dynen. Edvard lot fingrene stryke litt dovent over den fuktige huden hennes, fulgte kroppens konturer til han hørte pusten hennes forandret seg ørlite, ta små pauser, deretter gå litt raskere, men så grep hun hånden hans, flyttet den bestemt bort, og satte seg opp i sengen.
   Noe med måten hun sa det på, gjorde ham urolig. Husket med ett Lives kommentar om at Victoria var en slik kvinne som gjorde andre kvinner misunnelige. Vissheten om eget svik stakk i ham. Et øyeblikk tenkte han at han ville få som fortjent, at hun hadde truffet en annen, derfor nådde ikke ordene hennes ordentlig inn med det samme. Han var bare lettet over at det ikke var slik han først fryktet, men så gikk betydningen av det hun sa opp for ham, traff som en ørefik og vekket ham fra dvalen.
   "Hva er det du sier, Victoria? Du og Preben Jordal? Hva i helvete tenkte du på? Hvorfor har du ikke sagt noe til meg?"
   Edvard kjente sinnet stige inne i seg, brått og ukontrollerbart.
Han klarte ikke ligge i ro, måtte opp, bevege seg, gikk naken frem og tilbake på gulvet, så opprørt at han skalv. Det hadde nesten vært bedre om hun hadde vært utro, tenkte han. Dette var det siste han trengte, at grensen mellom hans profesjonelle og private liv nok en gang ble utydelig og utflytende. At kjærligheten til Victoria enda en gang skulle ødelegge karrieren hans, akkurat nå da han sto på trappene til å bli rehabilitert, til å komme tilbake dit han hørte hjemme.
   Hun så hvordan han hadde det, trakk dynen halvt over seg, ble liten under det rasende blikket.
   "Jeg ville bare vite ..." begynte hun, men han gjorde en brå håndbevelse.
   "Hold kjeft," sa han. "Bare hold kjeft for en gangs skyld."
   Etter hvert roet han seg tilstrekkelig til å sette seg i en av lenestolene foran vinduet. Der ble han sittende og stirre tomt ut i luften.
   "Jeg beklager, Edvard," sa Victoria. "Virkelig. Jeg beklager så mye, men jeg kunne ikke vite ..."
   "Nei," sa han. "Du kunne ikke vite hva som ville skje, men du skulle ha fortalt meg hva du holdt på med. Det involverer tross alt meg også."

Til toppen