Boken tar opp en rekke sentrale og praktisk viktige formuerettslige spørsmål. Hovedemnet er adgangen til å fremme såkalte direktekrav, særlig ved kjøp, tilvirkning og entreprise. Med direktekrav siktes det til at (direktekravs)kreditor kan kreve erstatning, naturaloppfyllelse, fremme misligholdskrav, eller kreve vederlag, direkte av medkontrahentens medkontrahent. Det forutsettes altså at det er en kontrakt i begge ledd; at kontrakten mellom A og B og kontrakten mellom B og C, danner en kjede av kontrakter. Kan for eksempel kjøperen eller byggherren (C) fremme misligholdskrav mot tidligere salgsledd eller underentreprenøren (A), og kan underentreprenøren (A) som et motstykke til dette, kreve vederlag direkte av byggherren (C)? Adgangen til å fremme direktekrav analyseres i forhold til fire grunnlag. Det skal for det første undersøkes i hvilken utstrekning direktekrav, særlig direkte misligholdskrav, kan bygges på kontraktsrettslige bakgrunnsregler. For det andre undersøkes om direktekrav, særlig direkte vederlagskrav, kan bygges på såkalte berikelsessynspunkter. For det tredje vurderes det i hvilken grad direktekrav kan bygges på partsdisposisjoner (cesjon og tredjemannsavtaler). For det fjerde undersøkes hvorvidt direkte erstatningskrav kan bygges på deliktsgrunnlag, særlig med sikte på rene formuetap. Forfatteren ser også på forholdet mellom disse grunnlagene for direktekrav, og et sentralt spørsmål er om de gjelder side om side, eller om noen av dem har forrang.
