Som om alt hendte langt, langt borte, merket Laura at hun ble løftet opp. Kroppen kjentes viljeløs og forunderlig lett, som om hun svevde på en sky langt oppe. Hun ville se, men øynene ville ikke åpne seg. Mykt ble hun lagt ned i skuvsengen, og øyeblikket etter kjente hun en ru håndbak stryke henne langsomt over kinnet.

«Laura-min,» hvisket en kjærlig stemme langt vekk.

Anders? tenkte hun forvirret. Er det virkelig du som er her? Et lite smil kom over leppene. Med ett var alt bare trygt og godt igjen.

«Så vakker du er, Laura-min.»

Stemmen virket nærmere nå. Hun leet på fingrene. Kroppen var på vei tilbake. Den underlige prikkingen var nesten vekk, og kroppen ble atter tung. Det var som om legemet på ny fikk kontakt med sjelen, og erindringen om hva som nettopp hadde hendt, ség sakte, men urovekkende innover henne.

Hun var blitt overfalt! Noen hadde lagt henne her i skuvsengen. Noen satt ved siden av henne akkurat nå og kalte henne Laura-min. Selv om hun ikke forsto hvordan det var mulig, kjente hun seg sikker på hvem det var. Men hun begrep likevel ikke hvordan eller hvorfor.

Da hun hørte skritt på vei ut mot kjøkkenet, åpnet hun forsiktig øynene og satte seg opp i sengen. Øyeblikket etter kom Sigvart tilbake med Vesle-Anders på armen. Engstelsen steg i Laura da hun så hva Sigvart hadde på hodet. Anders’ svarte filthatt. Og han var kledd i hvit skjorte og en vest maken til den ektemannen hadde hatt. I halsen var det knyttet et rødt stenhoggertørkle. Laura fulgte svogeren med blikket da han satte seg på den ene stolen med Vesle-Anders på fanget, og smilte.

«Det var ikke meningen å skremme deg.» Han så varmt på henne.

Laura klarte ikke å la være å stirre på Sigvart. Han virket både vanlig og ikke vanlig på en gang. Hva gjorde han med Anders’ hatt på hodet? Hvorfor var han kledd som tvillingbroren? De lyseblå øynene hadde et drag av noe ukjent i seg, noe som gjorde henne svært bekymret. Spesielt med tanke på hva han nettopp hadde gjort. Og ikke minst på grunn av det han kalte henne. Laura-min. Urolig svingte hun bena ut av sengen og satte føttene i det kalde gulvet.

«Hva mente du med det du sa da du kom? At du har meg nå?»

Sigvart lyste opp. «Akkurat det. At nå er du min.»

«Jeg er ikke din, Sigvart.»

«Jo, nå er du det. Om du aner hvor lenge jeg har ventet på deg, hvor lenge jeg har drømt om akkurat dette. At du og jeg …» Han rusket Vesle-Anders i håret. «At du og jeg og sønnen vår skulle være sammen.»

Laura ble iskald. Hun grep tak i kanten på skuvsengen og klemte til rundt det harde bordet. «Du vet inderlig vel at Vesle-Anders ikke er din.» Hun sa ordene så behersket som hun greide, selv om hun aller mest hadde lyst til å skrike dem ut. Men hun innså nå hva hun hadde sett i øynene hans. Sigvart kunne ikke lenger være vel bevart.

Laura krympet seg da han på ny rusket Vesle-Anders i de lyse krøllene. Hun måtte kjempe mot trangen til å storme fram og rive sønnen ut av Sigvarts armer. Men nå var det tid for å være klok, ikke for å handle overilt. Selv om Sigvart virket både liketil og vennlig, været hun fare. Både på grunn av det han nettopp hadde sagt, og ikke minst på grunn av hva han hadde gjort mot henne. Hvorfor hadde han ikke bare gitt seg til kjenne idet hun trådte innenfor? Hvorfor hadde han holdt så hardt om henne at hun mistet bevisstheten? En frisk mann oppførte seg ikke slik.

«Du sier ikke noe, Laura-min?»

«Ikke kall meg det, Sigvart.»

Han så forbauset på henne. Så smilte han igjen. «Men … du er min nå, Laura.» Han ristet på hodet, som om han moret seg over at hun ikke forsto. «Jeg har ventet og ventet. Drømt og lengtet. Og nå er endelig stunden her. Jeg visste at du ville komme til slutt.»

«Jeg trodde du hadde emigrert til Amerika?»

Sigvart skrattet så høyt at Vesle-Anders skvatt til og begynte å gråte. Laura sprang fram og prøvde å gripe fatt i sønnen. Raskt vred Sigvart seg unna og holdt hånden advarende ut foran seg.

«Han er min nå.»

Til toppen