«Okay», sier jeg. «Den kvelden satt jeg hjemme, alene. Har jeg venneproblemer? Nei. Drikker jeg? Nei. Faktisk er jeg avholds etter at jeg skjønte hva alkohol gjør med kroppen. Da hun ringte hadde jeg absolutt ikke lyst å gå ut, men jeg syntes synd på henne. Jeg har jobbet med narkomane. Det er ikke mange som bryr seg.»

Mannen får en rødlig farge i ansiktet. «Men du gjør?»

«Fortell nå», sier jeg, setter kaffekoppen fra meg på benken og legger armene i kors. «Hva handler dette egentlig om?»

Kvinnen ser rett på meg. «Det ble funnet et bilde.»

Det knaser mot innsiden av brystet. Dette er ikke bra, kan umulig være bra.

Jeg holder pusten mens hun henter en plastlomme fra innsiden på uniformsjakken. Inni ligger et foto av en kvinne med lyst hår i hestehale. Kvinnen sitter alene, på operataket, kledd i blå sommerkjole og klassiske Dr. Martens. Ved siden av henne står et kaffekrus i papp. Hun stirrer fraværende utover fjorden. Kvinnen på bildet er meg.

«Ja vel, så har hun stalket meg», sier jeg og tenker at bildet må ha blitt tatt i fjor sommer. «Som jeg fortalte så …»

«Snu bildet», avbryter kvinnen.

Med usikre bevegelser snur jeg. Leser setningen som er rablet på skrått over baksiden. Jeg vet hvorfor du har mareritt.

«Bare rabbel», sier jeg mens det svimler for øynene.

En av betjentene snakker, jeg hører ikke hvem. «Sikker på dere ikke var tettere enn du forteller?»

Jeg er sikker. Azora kjente meg ikke, og jeg har aldri snakket med utenforstående om marerittene.

Til toppen