Det handler om å stå opp om morgenen

«Det er så utrolig mye som handler om å stå opp om morgenen», slår Chris Tvedt fast på sitt lune vis. For eksempel å skrive en drivende god kriminalroman sammen med Elisabeth.

Det var bare et spørsmål om tid før det skulle stå Tvedt & Gulbrandsen på coveret, ifølge Chris Tvedt. Samarbeidet med kona har utviklet seg over tid. Allerede i hans andre roman var hun støtteapparat, og siden har hun fulgt tankene og tastene hans på nært hold. Men den store forandringen kom med Matre i forrige bok.

Sammen om alt
«Michael Brenne var i større grad mitt eget prosjekt. Men da Matre først ble materialisert, ble vi likestilte på et vis. I Den blinde guden var vi sammen om alt. Laget plotet sammen, karakterene, skrev sammen, det har funket og vært naturlig», understreker Chris Tvedt. Begge har skrevet sine egne scener, skrevet oppå hverandres, og det er ikke enkelt å identifisere hvem som står bak hva. Men "utrolig kjekt" har det vært.

Tommy, Solveig og Victoria
Og utrolig bra har det blitt. Tatt i betraktning at utgangspunktet var «noen løse tråder som handlet om Tommy» og at vestlandsduoen derfor måtte legge store deler av handlingen til Oslo, har det blitt kanonbra. Tommy hørte til i Oslo, Solveigs historie måtte finne sted der, så det var ingen vei utenom. To ulike historier ender i et felles klimaks, og i bakgrunnen Victoria som strever med sitt.

Skyld og skyldfølelse
«Vi hadde en intensjon om å skrive en enklere bok, og håper at vi har klart det. Samtidig var det en utfordring å ha flere parallelle historier gående, flere baller som skulle lande på samme sted til samme tid. Historier som handler om skyld og skyldfølelse, hvordan leve med en handling man ønsker ugjort. Mange av oss kan i en gitt situasjon være i stand til å myrde, men bare et lite fåtall kan leve med det,» sier Chris Tvedt.

Soning som straff
Advokaten er på hjemmebane når han reflekterer rundt det med soning som straff for det man har gjort. Ifølge Tvedt er soning den eneste måten å gjøre seg ferdig med det på, det er også et sentralt tema bak handlingen i Den blinde guden. Men romanen handler om så mye mer. Og konflikten mellom ulike instanser når drap etterforskes. Om blind vold. Og ikke minst om den blinde guden. Grådigheten. 

Beskjeden bergenser?
«Vi synes uttrykket, som stammer fra Dantes inferno, passet perfekt som tittel til boken. Den handler i stor grad om vold i grådighetens navn. Det er vår oppgave å skildre den så realistisk som mulig, og det håper jeg vi har klart,» sier han, beskjedent til en bergenser å være. Men når han og kona skrur til voldsskruen, er det beskjedne borte, og en beinhard realisme er til å ta og føle på. Når de så øker tempoet, slanker kapitlene og finner rytmen de har fått så mange lovord for, er det svært få kriminalforfattere som er på deres nivå.

Litterær symbiose
Han innrømmer at det lureste er å skrive på dagtid når spørsmålet om skriverutiner skal besvares. På en bra arbeidsdag skriver han 4-5 sider, og denne gang har også mange gode arbeidsdager gått med til forarbeid, planlegging av plot, utforming av karakterer. Han har blitt vant til den litterære symbiosen med Elisabeth, og flere bøker skal det bli. Først en til om Brenne. Så er det Matres tur. Kanskje har vi også en spennende, kriminell symbiose å se frem til. Brenne og Matre i samme sak er slett ikke umulig, ifølge Tvedt. Vi tar ham på ordet, og venter i spenning. Han og Elisabeth får det nok til. Bare han får stått opp om morgenen.

Chris Tvedt intervjuet av Bernt Roald Nilsen

Til toppen