En leken forfatter

Målet er å invitere deg med i en tankelek. For Tom Egeland er ikke krim en historie som skal serveres ferdig fordøyd. Den skal først og fremst utfordre deg.

Hans femte roman om albinoen Bjørn Beltø tar grovt for seg av teologiens alternative og mangelfulle teorier, spør du ateisten Tom Egeland. Det er dels en teologisk thriller, dels en krimroman av det sjeldne slaget. Men den kan også leses som en historie til ettertanke, ifølge forfatteren. Hvordan vil du selv beskrive Den trettende disippel, Egeland?

Smarte lesere
– Jeg håper virkelig jeg har skrevet en intenst spennende bok om temaer du ikke finner så ofte i norsk krim. Selv kaller jeg den en teologisk thriller om den viktigste personen i vår vestlige kulturhistorie, Jesus. Hvem var han? Bibelen forteller én historie, jeg forteller en annen, og henter mye fra virkeligheten. Min oppgave er å popularisere bibelhistorien så folk lar seg fascinere, og helst vil jeg ha smarte lesere som tør å bli med inn i et undrende univers og tillater seg å reflektere hemningsløst over livets gåter, sier Tom Egeland.

Hvorfor tolv?
Hvordan kan det for eksempel ha seg at Jesus hadde akkurat tolv disipler? Det er mer enn pussig at tolv er tallet her også, som på så mange andre steder i Bibelen, ifølge Egeland. Hvorfor ikke elleve eller tretten? Hvorfor ikke en kvinne eller to? Og hva er det som gjør at vi ikke tillater oss å eksperimentere med tankene våre om den historien vi fikk inn med morsmelken? Egeland leverer finurlige alternativer med Beltø som spydspiss, og knytter dem sammen i sin krimintrige på mesterlig vis.

Krim i nåtid
– Det er viktig å understreke at romanen er en krimintrige i nåtid. Mysteriet med Victoria og hennes ektemann som blir drept er helt sentralt. Så har vi Rebecca Mendelssohn, som kontakter Bjørn, og vil finne ut hva som skjedde da faren hennes, Moshe, forsvant under en arkeologisk utgravning i Kapernaum i 1978. Hva var det faren fant, som gjorde at han måtte tas av dage? Eller lever han kanskje? Kan Bjørn ved hjelp av sine kontakter finne ut hva som skjedde? Den trettende disippel har mange tråder, men jeg tror likevel den er enklere å lese enn andre romaner jeg har skrevet i denne sjangeren, sier Egeland.

Kronologisk
Han liker å skrive komplekse bøker, men denne gang har han bestrebet seg på å skrive en tidskronologisk fortelling. Han viser til Nostradamus’ testamente og Sirkelens ende som romaner i samme sjanger, og legger til at Den trettende disippel på en måte fortsetter der Sirkelens ende ble avsluttet. På samme lavmælte måte, med samme frie fantasi, og med samme håpløst forelskede helt.

Sexy krimhelt
– Bjørn Beltø er et notorisk forelsket individ, og forelsker seg selvsagt i Rebecca. Et helt sentralt spor i boken er om hun til slutt vil gjengjelde kjærligheten hans, eller om det går som det pleier når mannen som krimleserne kåret til landets mest sexy krimhelt for noen år siden prøver seg, oppildnet av heiarop fra sin døde far, sier Egeland med et smil. Han er stolt av Beltø, som også er kjent for sin forvirrede paranoia. Hvem kan han stole på? Hvem er venn, og hvem er fiende? Hvor lenge lar han seg lure av blindspor? Denne gang er han utsatt for et finurlig renkespill av den israelske etterretningstjenesten Mossad.
 
Sitt eget liv
Egeland synes det har vært spesielt morsomt å skrive denne boken, og som vanlig har han lest seg solid opp på forhånd. I tillegg bruker han mange levende kilder før han setter seg til tastaturet. Og selv om han har et solid rammeverk, skjer mye når historien begynner å leve sitt eget liv. Halvannet år tok arbeidet med Den trettende disippel, og mye av tiden ble brukt etter at historien var skrevet ned ”fort og gæli”.

Melankolsk
– Det var et melankolsk og vemodig øyeblikk da jeg sendte sluttversjonen til forlaget. Jeg elsker virkelig dette faget, samarbeidet med forlagsredaktøren, skriveprosessen, å motta gode og dårlige råd fra medlesere, å sanke synspunkter, å skrive om når det føles riktig, sier Egeland, som har skrevet en ungdomsbok parallelt. I løpet av sommeren vil skjermbildet hans være helt blankt, men det varer ikke lenge. En frittstående actionthriller har begynt å surre rundt i hodet. Bjørn Beltø trenger en aldri så liten pause etter det som skjedde på slutten av Den trettende disippel. Men ikke fortvil. Beltø will be back!

Tom Egeland er intervjuet av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

HUN VET AT HUN SKAL DØ. Jeg ser det i blikket hennes, snart er det min tur, tenker hun.
Slutten på noe er begynnelsen på noe helt annet. Jeg har alltid likt den tanken. Selv døden fører oss videre, ikke til himmels, bevare meg vel, men kanskje til noe vi ikke riktig kan forestille oss.
Hodet hennes hviler på to puter. Huden kleber seg til skallen. Jeg holder henne i hånden, den er klam og spinkel, og jeg klemmer forsiktig. Hun bikker hodet til siden og ser meg inn i øynene. Resignert, ikke redd. Munnen er halvåpen, leppene fargeløse. Hun ser akkurat ut som mamma i timene før hun sovnet inn.
Plutselig hoster hun og sperrer opp øynene, jeg leser desperasjonen i blikket hennes: Bjørn, det er noe jeg må fortelle deg!
"Shhh," hvisker jeg. Jeg lener meg mot henne og stryker henne på kinnet. Leppene hennes former et lydløst budskap, ordene vil ikke slippe tak i tungen. Alt jeg hører, er vislingen fra surstoffslangene som er stukket inn i neseborene hennes. Hun sukker, dypt og rallende. Jeg legger øret helt inntil de tørrsprukne leppene.
Små, små stønn. Hun vil så gjerne si noe, men hun makter ikke.
"Vi kan ta det senere," sier jeg lavt.
Øynene hennes blir blanke, vi vet begge at det aldri blir noe senere.
Hør på meg, trygler blikket hennes, det er viktig! Hun klarer så vidt å løfte den blåflekkete armen. En kanyle er festet til hånden med hvit tape. Fra en infusjonspose over sengen siver en cocktail av beroligende og smertestillende medikamenter. Drypp av håp som bare utsetter det uunngåelige.
"Shhh," hvisker jeg.
Hun glir inn i drømmeløst mørke. Et skop overvåker hvert svinnende pulsslag. Hun rykker til, øyelokkene dirrer, langsomt gløtter hun opp. "… oshe…" mumler hun. Jeg oppfatter ikke hva hun sier. Oshe? Jeg lener meg nærmere, "hva sa du?", hun prøver å uttale noe, men det kommer ut som et stønn, hun trekker pusten:
"…osje!"

Til toppen