Det foreliggende skriftet Om kjærligheten (De amore), datert 1469, var opprinnelig tenkt som en kommentar til Platons Symposion, Drikkegildet i Athen fra 380-årene f.Kr. - en hyllest til kjærlighetsguden Eros, med det skjønne og det gode som det sant guddommelige. Platon hadde som alltid, gitt sitt filosofiske verk en dialogisk form - her: taler holdt ved et drikkelag. Ficino lar i likhet med Platon «kommentaren» bestå av taler ved en sammenkomst, i dette tilfelle på Platons fødsels- og dødsdag den syvende november. En årlig feiring som takket være Lorenzo il Magnifico ble gjenopptatt i 1468 etter et avbrekk på tolvhundre år. Det var Lorenzos farfar, den gamle Cosimo av Medici som hadde gitt Ficino i oppdrag å oversette alle Platons dialoger til latin. De amore ble så til som et selvstendig verk for å utfylle oversettelsen og presentere en spesiell form for platonisme. Her finner vi en videreutvikling av Platon i retning av en altomfattende filosofisk-teologisk synkretisme. Ficinos kjennskap til antikke diktere og filosofer preger fremstillingen. Dialogens deltagere var kjente personer i Ficinos samtid og behandler temaet kjærligheten fra forskjellige vinkler. Senere oversatte Ficino selv De amore til sitt morsmål italiensk, dvs. toskansk.
For å aktualisere Ficinos kjærlighetsfilosofi, er det som innledning tatt med et bidrag fra den norske platoniker Aasmund Brynildsen fra 1973, i tillegg til en innledning ved redaktøren for bokserien om renessansens filosofer, Tore Frost.
