| Forfatter: | Val McDermid |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2018 |
| Antall sider: | 416 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Insidious Intent |
| Oversatt av: | Kolstad, Henning |
| Serie: | Tony Hill & Carol Jordan |
| Serienummer: | 10 |
| ISBN/EAN: | 9788202596347 |
| Kategori: | Krim og spenning og Krim og mysterier |
På festen flørter han med single, kvinnelige gjester. Etterpå møter han dem et par ganger, før han etterlater seg ofrene i en utbrent bil på et forlatt sted, uten et eneste verdifullt spor.
Motivet? Hevn. Samboeren hans forduftet etter at hun falt pladask for en annen mann i et bryllup. Han kan ikke drepe henne ennå, det vil vekke mistanke, men han kan drepe andre kvinner i hennes sted.
Bryllupsmorderen i fanget
Kriminalsjef Carol Jordan får bryllupsmorderen midt i fanget første dag på jobb etter lang tids fravær. Det passer henne svært dårlig. Hun har slitt mentalt og er på vannvognen etter en stygg feil i sin forrige sak, som kostet flere mennesker livet – og som også kan koste henne karrieren, hvis media får det som de vil. Hennes bestevenn og samarbeidspartner i drapssaker, psykologen Tony Hill, bor for tiden hos henne for å støtte henne og få henne på beina igjen.
Dreper hver tredje uke
Carol har akkurat blitt leder for en regional mordgruppe – ReMIT – som skal ta for seg brå, voldsrelaterte dødsfall i seks ulike politidistrikt. Hun har håndplukket sitt team, og Tony Hill er selvskreven, han har utallige ganger klart å komme på innsiden av drapsmenns sinn, og avslørt dem. IT-nerden Chasey Chen og kriminaloverkonstabel Paula McIntyre er også med. Teamet står nå overfor en umulig sak: en morder som tar absolutt alle forholdsregler og skjuler alle spor når han utfører sine gjerninger. Det er helt umulig å vite hvor og hvordan bryllupsmorderen slår til neste gang. Det eneste Carol kan være sikker på, er at han dreper hver tredje uke. Hvem blir neste offer?
Vennskap på prøve
Vi får ta del i både de syke forberedelsene til morderen, hans ofre, etterforskningsteamet og deres utfordringer. Carols ustabile tilstand gjør sitt til at det knaker i forføyningene rundt ReMIT. Hun går ikke av veien for å bruke metoder på kanten når hun skal løse en sak, men det er hardt å svelge den skylden hun føler fra forrige sak. Forholdet til hennes venn Tony blir også satt på prøve når Carol anklager seg selv for å ikke strekke til som etterforsker. Chasey i gruppen sliter også, hennes ekskjæreste plager henne. Og Paula må løse en stygg utpressingssak på nettet mot sin egen fostersønn. Greier Carols team å få has på psykopaten, eller går det rett ned både med Carol og teamet?
Ekte mennesker
Carol og Tony har en helt spesiell dynamikk gående mellom seg, og de er ekte mennesker man blir skikkelig glad i. Og som vanlig snekrer Val McDermid sammen en strøken og fantastisk historie, stemningen er til å ta og føle på. Scener følger tett på hverandre, imponerende sømløst og levende hele veien. Og slutten er sjokkerende, mitt første innfall var at dette var helt feil. Så tenkte jeg etter, og forsto at Val McDermid har forberedt oss på det som skal skje, at det var ingen alternativer. Det var akkurat slik denne boken måtte ende. På siste side.
Bernt Roald Nilsen
| Brennende hat | |||
| Bokmål | Ebok | 2018 | |
| Brennende hat | |||
| Bokmål | Heftet | 2019 | |
| Brennende hat | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2020 | |
«Val McDermid, dronningen av psykologiske thrillere, overgår seg selv her. Hun leverer et av de mest overraskende vendepunkter du noen gang har lest i år. Helt fantastisk.»
Irish Independent
«Jeg elsker hvert eneste ord Val McDermid skriver».
Harlan Coben
Det består av plikt og kjærlighet, skyld og stolthet. Egenskaper som sakte, men sikkert kan rive i stykker et forhold hvis forfatteren tillater det. Når Tony får en dobbelt oppgave, både å forstå morderen og hans sinn, og Carol i hennes mentale grøft, lar Val McDermid tastene få helt fritt spillerom. Avslutningen i hennes siste bok er et forfattergrep av de sjeldne.
Klamrer seg til hjertet
– Jeg skriver bare det jeg vil skrive. De historiene som klamrer seg til hjertet mitt, og ber om å bli skrevet akkurat slik. Det blir for det meste krim, men ikke bare. Jeg er opptatt av kjønnsroller. Jeg er skotsk. Jeg er en mor, jeg er feminist, jeg er halvparten av et forhold, jeg er en sanger, en skriver, en fotballfan. Jeg inkluderer alt dette og mye mer når jeg skriver, og vil ikke å bli plassert i én spesiell boks, sa Val Mcdermid da hennes siste roman ble lansert.
Journalist i riksavisene
Krimsjangeren har blomstret siden hun debuterte på 1980-tallet. – Da jeg startet, var sjangeren rimelig trang. Engelsk krim bestod for det meste av landsbymysterier og politiprosedyrer, det ble sendt på Detektimen. Hun hadde vokst opp i Kirkcaldy, en forlatt landsby på østkysten av Skottland, og jobbet som journalist i fjorten år i riksaviser før hun debuterte i 1987 med boka Report for Murder.
Man må ha trua
– Jeg visste hvordan slutten skulle bli da jeg startet på denne romanen. Jeg var ikke helt sikker på hvordan jeg skulle komme dit, men visste hva som var nødt til å skje. Det er stort sett sånn det funker, jeg vet hvor jeg skal og ser for meg de viktigste vendepunktene, og så handler det om å stole på seg selv, at jeg klarer å skru tanker og ideer sammen til en troverdig fortelling, som folk lar seg fasinere av. Det gjelder å ha trua mens du skriver, hvis ikke er du sjanseløs, smiler Val McDermid.
Å skrive betyr mest av alt
På spørsmålet om hva karakterene hennes gjør når hun skriver om andre (hun har flere serier gående), trekker hun bare på skuldrene. –Jeg vet ikke, de drar kanskje til Spania eller går på supermarkedet. Når jeg skriver om Tony og Carol, tenker jeg ikke over hva Karen Pirie gjør, og motsatt, sier hun med et oppgitt smil. I neste bok er det nettopp detektiv Karen Pirie som skal til pers. Og så har Val teaterdrama og et radiodrama for BBC på gang. Og et interaktivt multimediaprosjekt i gatene i Edinburgh. –Mange mener jeg har fingrene borti for mye, men alt jeg holder på med gjør meg til en bedre forfatter, og det er det som betyr noe for meg.
Bernt Roald Nilsen
«Er det noen som sitter her?» En mannsstemme. Dyp og varm.
Kathryn rykket til og bråsnudde seg. Bak henne sto en fremmed med hånden på stolryggen ved siden av. En ganske stilig fremmed også, merket hun seg automatisk mens hun stammet et svar: «Nei. Jo, det var en, men han sitter ikke her lenger.» Kathryn var vant til å vurdere potensielle klienter. En meter og åtti, sånn omtrent, anslo hun. Et sted i trettiårene. Mellombrunt hår, gråsprengt ved tinningene. Fyldige, velformede øyenbryn over lyseblå øyne som rynket seg når han smilte. Slik som nå. Nesa virket litt tjukk rundt nesebroene, som om den hadde brukket en gang i tiden og grodd feil. Smilet viste litt skjeve tenner, men like fullt var det et smittende smil.
Han slo seg ned ved siden av henne. Dressbukse, blendende hvit skjorte med øverste knapp åpen, blått silkeslips hvor han hadde løsnet knuten. Neglene var rette og manikyrerte, barberingen glatt og håret velklippet. Hun likte en mann som holdt utseendet i orden. Niall hadde alltid vært nøye med det. «Jeg er David,» sa han. «Hører du til brudens eller brudgommens krets?»
«Jeg jobber sammen med Suzanne,» sa hun. «Kathryn heter jeg. Med y.» Hun kunne ikke fatte hvorfor hun sa det siste.
«Hyggelig, Kathryn med y.» Det var lattermildhet der, men ikke av den spydige typen, følte hun.
«Du er en venn av Ed, kanskje?»
«Jeg kjenner ham fra femmerfotballen.»
Kathryn fniste. «Forloveren gjorde mye ut av det der i talen.»
«Det skal være sikkert.» Han kremtet. «Jeg så at du satt for deg selv her borte. Tenkte du kanskje ville ha litt selskap?»
«Jeg har ikke noe imot å være for meg selv,» sa hun og angret bemerkningen straks den var ute. «Men ikke misforstå, det er virkelig koselig å treffe deg.»
«Jeg har heller ikke noe imot å være for meg selv, men av og til er det fint å prate med en tiltrekkende dame.» Der kom det smilet igjen. «Jeg kan tenke meg at du ikke er så glad i å danse? Derfor skal jeg ikke foreslå at vi sprader ut på dansegulvet.»
«Nei, jeg danser ikke så mye.»
«Jeg er litt lei av musikken. Foretrekker i grunnen å prate. Har du lyst til å gå bort i baren? Der er det stillere, vi kan prate uten å måtte rope til hverandre.»
Kathryn kunne knapt tro det var sant. Ålreit, han var ikke akkurat George Clooney, men han var ren og høflig og tiltrekkende, og selv om det kunne virke merkelig, opptrådte han som om han var interessert i henne. «God idé,» sa Kathryn, hun skjøv stolen tilbake og reiste seg.
Da hun tråklet seg frem mellom bordene i retning døra ut av ballsalen sammen med mannen som kalte seg David, la han hånden omsorgsfullt om albuen hennes. Ingen kunne si noe annet enn at Kathryn McCormicks drapsmann var omtenksom.
