De modige bibliotekarene i Paris

Forfatter Janet Skeslien Charles jobbet selv ved Det amerikanske bibliotek i Paris, og kom over den utrolige historien som ga inspirasjon til romanen hennes.

Det amerikanske bibliotek i Paris ligger vakkert og majestetisk til et par kvartaler fra Eiffeltårnet, og er det største engelskspråklige bibliotek på det europeiske kontinentet. Det har 4000 medlemmer og representerer 60 land. I 2020 feiret biblioteket sitt 100-årsjubileum.

Nektet å gi opp

– Jeg fikk høre om bibliotekarene som jobbet der under andre verdenskrig da jeg jobbet som programansvarlig ved biblioteket. Like før krigen kom til Frankrike, ble alle amerikanere rådet til å dra hjem i trygghet til USA. Men Dorothy Reeder, den amerikanske direktøren ved Det amerikanske bibliotek, nektet å gi opp biblioteket. I stedet forberedte hun krigen ved å legge viktige dokumenter og bøker i en safe, forteller forfatter Skeslien Charles.
Dette var starten på en fem år lang kamp for boken, ytringsfriheten og jødenes rettigheter. Reeder forfektet litteraturens demokratiske kraft – dens kilde til åpenhet, kunnskap, forståelse og forsoning. Hun mente at i krigstid var bøker viktigere enn noen gang.

Reeder og Odiles kamp

I september 1939, tre dager etter at Tyskland erklærte krig mot Frankrike, opprettet Dorothy Reeder The Soldiers Service. Bøker ble sendt til engelske, franske og tsjekkiske soldater, og til den franske utenlandslegionen. Over 100.000 bøker sendes det neste halve året. Like før tyskerne inntok Paris, i juni 1940, flyttet Reeder store deler av staben sin til den franske landsbygda, i trygghet. Selv ble hun på sin post. Med seg hadde hun sine franske ansatte, deriblant den fiktive Odette i romanen. Hun legger hele sitt liv og kjærlighet i biblioteket – samtidig som krigen truer både henne, familien og kjæresten.

Bibliotekene plyndret

– Etter invasjonen plyndret nazistene de polske og russiske bibliotekene i Paris. Direktøren visste at det bare var et spørsmål om tid før de kom til Det amerikanske bibliotek. Hun visste at hun måtte beskytte både medlemmene, staben og boksamlingen. Hun hadde dialog med Dr. Fuchs, den nazistiske «bibliotek-beskytteren», som kom for å inspisere biblioteket. «Noen typer mennesker får ikke adgang», sa han. Og Miss Reader forsto hva han mente.

Basert på virkelige personer

Siden jødiske medlemmer ikke lenger fikk komme til biblioteket, kom biblioteket til dem. Miss Reeder og kollegene hennes gikk til skjult kamp mot nazistenes ordrer. De puttet bøker i veskene sine og leverte dem egenhendig til jødiske medlemmer. I romanen opptrer Miss Reeder som seg selv, som bibliotekets direktør. Også flere av bokens øvrige karakterer er basert på virkelige personer, deriblant russiske Boris Netchaeff. Han ble skutt av Gestapo sent en kveld i sin egen leilighet, foran kone og naboer, og tatt til fange. Men han overlevde, og jobbet ved Det amerikanske biblioteket i Paris resten av sitt liv.
– Jeg var så heldig å få intervjue datteren hans Helene til denne boken, forteller Skeslien Charles.

100-årsjubilant

– Romanen min er en kjærlighetserklæring til biblioteker og bibliotekarer. I vår digitale tid tror jeg bibliotekene er viktigere enn noen gang. De er vår helligdom, og en kilde til opplysning og fakta i en fake news-tid. Mer enn noen gang er bibliotekene under angrep. Romanen er en påminnelse om at vi må ta vare på det vi har, sier Skeslien Charles.
Takket være Miss Reeder, «Odile» og de andre modige bibliotekarene, kunne Det amerikanske bibliotek fortsette sin fantastiske virksomhet etter krigen, og helt frem til vår tid. Biblioteket er umåtelig populært den dag i dag, og har betydd mye for så mange. I fjor feiret det 100 år.
Det er stort. Gratulerer!

Til toppen

En soldat ba meg åpne vesken. Jeg ble bare stående, så kortpustet at jeg trodde jeg skulle besvime. Han rev tak i vesken og rotet gjennom bøkene og papirene som lå der.
«Ikke noe av interesse her,» erklærte soldaten på tysk, «bare et lommetørkle, husnøklene og noen bøker.»
Jeg tror i alle fall at det var det han sa. Det eneste jeg forsto, var nichts, interessant og Buch. Han kikket på papirene mine og stirret på fotografiet på ID-kortet, før han bryskt rakte meg alt sammen og knurret: «Kom deg av gårde!»
Idet jeg rundet hjørnet, finkjemmet jeg vesken for å finne adresselappen, og rev den i småbiter mens jeg lovet meg selv å være forsiktigere i fortsettelsen. Jeg ville ikke sette leserne våre i fare. Etter at pusten hadde blitt normal igjen, gikk jeg videre.
(…)
I nærheten av Monceau-parken, et snobbete strøk som var kjent for sine ambassader, førte Paul meg inn i en majestetisk kalksteinsbygning.
«Hvor skal vi?» spurte jeg mens vi gikk opp marmortrappen.
Han smilte lurt. «Bare vent og se.»
I andre etasje låste han opp døren til en leilighet som var enda større enn Margarets. Draperte fløyelsgardiner rammet inn høye vinduer. Sollyset fikk prismene i lysekronen til å funkle.
«Hvem er det som bor her?» spurte jeg med ærefrykt.
«Antakelig en rik forretningsmann som flyktet til den frie sonen.»
«Hvordan fikk du tak i nøklene?»
«En kompis er i samme situasjon. Han møter kjæresten sin her.»
En leilighet for romantiske stevnemøter!
Paul gned nesen mot nakken min. «Jeg elsker deg,» sa han. «Jeg er villig til å gjøre hva som helst for deg, hva som helst.»

Til toppen