For meg er svaret lett: Åpningsakkorden på «A Hard Day's Night».
Dæææææng!
Jeg var 12, da jeg fikk den, nøyaktig 12. Det var øyeblikket. Den følelsen, akkurat den følelsen, da jeg hørte den, da akkorden kom kimende ut av høyttaleren for aller, aller første gang. Det øyeblikket er mer verdt enn en milliard.
Knapt tre sekunder henger den. Summen av Georges Rickenbacker, Johns akustiske gitar, Pauls bass og George Martins piano. Ingen av dem slår den samme tonekombinasjonen, og ekspertene krangler fortsatt om hva akkorden heter. De er ikke engang enige om hvilke toner som klinger sammen.
Men det jeg vet, er hvordan den virker.
Akkorden treffer nervesentret som et hammerslag og sprer seg kriblende helt ut i fingerspissene. Hjertet slå raskere. Du gisper etter luft. Noen har banket på en dør i deg som du ikke visste fantes, og nå trekkes du mot den med skrekkblandet fryd. På den andre siden venter det uvisse, du er hentet, du skal ut på en reise, du vet ikke hvor, ti ville hester kunne ikke trukket deg unna, du skal, du vil, du må. I snaue tre sekunder står tiden stille.
Dette er en liten begivenhet. En bok om verdens største og beste band - med norsk og personlig vinkling. Skrevet så medrivende, med så mange egne, spennende tolkninger at man føler man oppdager The Beatles på nytt.
Yan Friis var der da det skjedde. Da fenomet ble sluppet løs på verden. Fire ungdommer forandret sivilisasjonen fra et platestudio. Vi gjennomlever deres interne drama og oppløsning. Vi kjenner på tidsånden - Vesten i atomfrykt, Norge i puritansk svart/hvitt. Midt oppi dette strever en rotløs Oslo-gutt med skole, vennskap og kjærligheten. Boka er en bandbiografi, en plategjennomgang, en oppvektsskildring. Men hever seg over nostalgien. Den handler om å være menneske, utlevert til omstendigheter, på vei til å finne seg selv. Her er fryd, smerte og tragikomikk. Trassig utenforskap og mislykkede samleier.