Inspirert av Hitchcock

– Bøkene mine er litt Hitchcock’ske, de handler om vanlige mennesker som vikler seg inn i forbrytelser, sier thrillerforfatter Peter Swanson.

– Jeg fascineres av mennesker i gråsonen mellom kriminell og ikke-kriminell, morder og ikke-morder – og hvordan de beveger seg fra det ene til det andre, sier han.

Geniale mord
Peter Swanson debuterte i 2014, føyk rett inn på bestselgerlistene, og siden har han vært der. På seks år har han skrevet seks bestselgere. Ideen til sin siste thriller, Åtte perfekte mord, fikk han under en av sine daglige spaserturer.
– Jeg gikk og tenkte: Hva er geniale mord-ideer i bøker jeg har lest? Altså skikkelig smarte måter å skjule hva som egentlig hendte? Jeg gikk og funderte på denne listen, og da var romanen plutselig der: Hva om noen skrev disse ned og brukte listen til å begå virkelige drap?

Dristig morder
Swanson kobler de ulike bøkenes mord og plot sammen på imponerende vis i thrilleren Åtte perfekte mord – alt mens hovedpersonen Malcolm (Mal) blir mer og mer urolig, morderen stadig dristigere, og FBI stadig mer mistenksom.
– Mal blir både forferdet og smigret når FBI trenger hans ekspertise. Men han blir også veldig redd for at de skal finne ut at han skjuler noen hemmeligheter – og enda verre – tro at han har noe med drapene å gjøre, sier Swanson.

Hekta på krim
Peter Swanson har elsket skumle historier helt siden han var liten. Fra 11–12-årsalder begynte han å lese krimbøker og thrillere som foreldrene hadde slengt fra seg i huset. 
– Jeg ble helt hekta. Jeg var akkurat som Malcolm i Åtte perfekte mord, tiltrukket av det mørke og skumle, sier han.
Og i likhet med sin hovedkarakter har Swanson også en nærmest encyklopedisk kunnskap om krim og spenningslitteratur, takket være alle årene han jobbet i bokhandel.
– Jeg elsket å være bokhandler! sier han. 
Og heldigvis, til tross for at han lager makabre historier og fordyper seg i morderes sinn, har det ikke gått utover Swansons psyke.
– Generelt føler jeg meg helt fin! ler han. – Jeg trekkes mot det mørke, enten det er filmer, TV eller det jeg selv skriver, men det påvirker meg ikke så mye.

Vakre Beacon Hill
Handlingen i alle Swansons bøker er lagt til New England, norøst i USA, hvor Swanson vokste opp, gikk på skole og fmredeles er bosatt. Han skjønte fort at Åtte perfekte mord måtte foregå i Beacon Hill, Bostons vakreste bydel.
– Her er det smale gater, bratte høyder, brostein og vakre mursteingårder – og den gotiske mysteriefølelsen. Og så liker jeg at bøkene mine har årstider, sier Swanson.
I Åtte perfekte mord er det vinter, snøføyk og kalde gufs som blåser inn i Mals bokhandel – og inn i hans hode og hjerte, etter hvert som morderen sirkler ham inn og løkken strammes.
Kalde grøss blir det også for leseren – i denne thrilleren som regnes som en av Swansons aller beste. Dette er en bok som byr på et utall overraskelser og vrier – og som garantert vil hekte deg!

Redaksjonen

Til toppen

«Er jeg mistenkt?» spurte jeg og lo.
Hun lente seg litt tilbake i stolen. «Nei, ikke formelt. Hvis det var tilfelle, ville jeg ikke kommet hit alene. Men jeg undersøker muligheten for at alle disse forbrytelsene ble begått av en og samme person, og at vedkommende målbevisst kopierer drap fra din liste.»
«Min liste kan da ikke være den eneste som har med både Dobbelt erstatning og Mord etter alfabetet?»
«Den er faktisk det. I hvert fall er din den korteste listen som inneholder begge. Begge titler sto oppført på andre lister, men de er alle mye lengre – det var for eksempel én som het ‘hundre detektivromaner du må lese før du dør’, den slags – men din skilte seg ut. Den handler om å begå det perfekte mord. Åtte bøker er nevnt. Du jobber i en bokhandel for kriminallitteratur i Boston. Alle drapene har funnet sted i delstaten New England. Jeg skjønner at det selvsagt kan skyldes tilfeldigheter, men jeg tenkte det var verdt å følge opp.»
(…)
Det var da jeg forlot Jacob Wirth og begynte på den kalde gåturen hjem, at jeg ble sikker på at noen holdt øye med meg. Kanskje har jeg lest for mange bøker, men jeg kjente det i nakken, som en nesten fysisk fornemmelse, at noen fulgte meg med blikket. Jeg snudde meg og gransket de varmt innpakkede innbyggerne og turistene, men jeg så ingen som virket mistenkelige. Likevel var følelsen der hele veien til Charles Street, og da jeg svingte inn Revere, der jeg bor, kastet jeg et blikk bak meg. I skinnet fra gasslykten fikk jeg se en mann gå langsomt over krysset mens han holdt ansiktet vendt mot meg, men med trekkene i skygge. Det eneste spesielle med ham var hatten han hadde på, en hatt med smal brem. Han fortsatte videre i et rolig, avslappet tempo, og jeg vurderte et øyeblikk å gå tilbake og konfrontere ham. Men så forsvant han bak en bygning, og jeg ombestemte meg. Alle som er ute og går i Charles Street, kikker inn sidegatene, særlig vinterstid når husene er på sitt peneste.
Da jeg var kommet inn, tenkte jeg litt mer på mannen i gaten og kom til at jeg oppførte meg paranoid. Jeg ble ikke skygget, ikke i bokstavelig forstand. Men det betydde ikke at ingen holdt øye med meg, at ingen lekte med meg.

Til toppen