«Jeg tror vår venn Gideon er bekymret for at jeg prøver å stjele deg fra ham,» sa Godfrey med et lett trykk med hånden mot Arlettes korsrygg idet de banet seg vei mot dansegulvet.
«Å,» sa Arlette. «Nei. Det er jeg sikker på at han ikke er. For jeg tilhører ikke ham.»
Godfrey stoppet og så på henne. Ansiktet var et bilde på henrykt glede. «Vel, nei,» sa han. «Selvsagt gjør du ikke det. En vakker kvinne som deg tilhører ikke noen.»
«Nettopp, Mr. Pickle.
«Godfrey.»
«Ja. Godfrey.» Og så smilte hun et smil som hun aldri hadde visst at hun var i stand til å frembringe. Det var både uskyldig og verdensvant på samme tid. Smilet til en kvinne som hadde erfart lite, men som følte mye.
«Jeg har stor respekt for din venn Gideon,» fortsatte han.
«Det har jeg også.»
«Han er en god mann, med en god sjel. Jeg ønsker ham bare alt det beste.»
«Jeg også.
«Og jeg må si at jeg trodde, forrige gang vi møttes, at han hadde lagt beslag på hjertet ditt.»
«Ikke i den betydningen, Godfrey.»
De snudde seg mot hverandre på dansegulvet. Orkesteret spilte en kjærlighetssang. Belysningen var dempet og rødlig, og marmorert med sigarettrøyk. Godfrey smilte til Arlette og sa: «Skal vi danse?» Han tilbød henne hånden, og det sendte et elektrisk støt gjennom kroppen hennes da hun berørte den. Den andre hånden plasserte han på hoften hennes, der den brant et hull gjennom huden. Oppe på scenen sto en middelaldrende kvinne i en trang fløyelskjole og sang sanger om ensomhet og hjertesorg. Arlette smilte til Godfrey, og han smilte tilbake til henne. Så bøyde han ansiktet helt ned til hennes ansikt, og i et vidunderlig øyeblikk trodde Arlette at han skulle kysse henne, akkurat her, på dansegulvet, foran øynene på vennene hennes, foran øynene på Gideon, og hun holdt pusten og tenkte: Ja, la det skje, la det skje nå. Men han kysset henne ikke. I stedet la han munnen mot øret hennes og sa: «Jeg vil gjerne få følge deg hjem, miss De La Mare.»

Til toppen